Preken 6. søndag i påsketiden år B

Kristus definerer noe helt sentralt ved kjærligheten: han sier at ”ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Det var dette han gjorde selv. Da han er Guds Sønn som er blitt menneske, kan vi spørre oss om denne kjærligheten ikke er kjærlighetens høyeste form. Det er en kjærlighet som gir seg helt for andre. Og ikke nok med det. Det er en kjærlighet som gjør det mulig for Gud i sin Sønn ved Den hellige Ånd å strømme ut til menneskene i Kirken gjennom de hellige sakramenter. Ikke bare ga Sønnen sitt liv for vår frelses skyld, nei han gir seg selv oss til næring for at vi skal kunne nå det evige liv. Det er en utrolig strøm av kjærlighet som har sitt utspring i Gud og som flommer ut i verden gjennom Kirken.

Vi tar denne legemliggjorte kjærligheten inn i oss hver gang vi går til kommunion, hver gang vi får absolusjonen i skriftemålet. Vi vil bli i denne kjærligheten og la denne kjærligheten prege oss og flyte ut av oss gjennom vår måte å være på. Johannes skriver om dette i sitt første brev i dagens første lesning. Kjærligheten springer ut av Gud og den kjærlighet vi lever og utviser er båret av Guds kjærlighet. Les videre

Preken: 5. søndag i påsketiden

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: ”Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere”. Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig tilstede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig tilstede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Les videre

Preken: 28. søndag i kirkeåret

Dagens evangelium om kongens festmåltid innbyr oss til å tenke over to spørsmål: Hva betyr vi for Gud? Og hva betyr Gud for oss?

Er vi viktige for Gud? Lignelsen gir oss et klart svar på det: Ja. Vi er viktige for Gud. Vi er verdifulle. Lik en forelsket ung mann eller kvinne frir Han til menneskene. Han inviterer til en fest. Men Han vil ikke tvinge noen. Tvang og kjærlighet passer ikke sammen. Frivillig skal menneskene delta på bryllupsfesten som kongen – Gud – holder for sin Sønn.

Les videre

Ny artikkel om ekteskapsteologi

I årets utgave av «Over Alt. Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning» med temaet «Mann og kvinne – et guddommelig mysterium«, er det offenliggjort en artikkel jeg har skrevet utifra katolsk ekteskapsteologi. Overskriften er «Søyler i en ekteskapsteologi«. Innholdet stammer i stor grad fra mitt arbeid over noen år med Oslo Katolske Bispedømmes ekteskapsforberedende kurs.

Tidsskriftet er verdt å kjøpe, da det er økumenisk lagt opp og inneholder mange viktige bidrag til temaet på godt og vel 200 sider. Tidsskriftet kan bestilles direkte fra Peterstiftelsen.

Artikkelen er å finne i menyen for artikler.

Preken: 31. søndag i kirkeåret

Menneskesønnen er «kommet for å oppsøke og frelse det som var gått tapt». Dette er et budskap som ikke er lett å begripe: Gud er en Gud som søker det fortapte for å frelse det. Det snur helt opp ned på våre forestillinger. Menneskelig sett mener vi ofte at Gud ønsker det perfekte, det fullkomne. Kun den som gjør seg til helgen, kan håpe på frelse. Frelsen er noe man fortjener etter egen innsats. Dette var fariseerenes religiøsitet og er en form for tro som alltid spøker blant menneskene.

Les videre