Kalt til tjeneste

Om det å være på vei til mulig ordinasjon og å være i en transformasjonsprosess, om rolleendring, endring av identitet og det å utforske sitt kall.

Et innlegg hold ved introduksjonshelgen ved studienes begynnelse for kandidater til det permanente diakonat.

Temaet for denne enheten har jeg valgt å gi overskriften ”Kalt til tjeneste”. Det er ikke ment å skulle være noe foredrag og særdeles ikke et vitenskapelig foredrag. Nei, jeg ønsker mer å reflektere over temaet basert på min tro, mine tanker og mine erfaringer. Dessuten velger jeg å begynne dette innlegget med det siste først, nemlig spørsmålet om kall og det å utforske sitt kall.

Kall

Ofte brukes ordet kall i forbindelse om det å bli prest eller nonne eller munk i Kirken. Det er selvfølgelig riktig at dette betegnes med kall, men betydningen ville bli for snever om ordet ”kall” bare skulle dekke disse veiene. Kall må forstås i en viere betydning.

Før var det mer vanlig også å bruke ordet kall i forbindelse med mange forskjellige yrkesvalg, før i tiden så f.eks. leger eller lærere gjerne på sine valg i livet som et kall. Likeledes kan man forstå ekteskapet og familielivet i Kirken som et kall. Men selvfølgelig er også tjenesten som permanent diakon et ekte kall. Eller for å si det på en annen måte: diakontjenesten må være et kall, ellers ville den neppe lykkes.

Et kall er noe som ”sies” oss for at vi skal følge det. Et kall gir oss orientering og retning når vi tar avgjørelser som kan være av endelig karakter. I troen stiller vi oss spørsmålet om et kall kommer fra Gud.

Kommer kallet fra Gud, må det bety at Gud vil si noe til oss, at Han kan kommunisere med oss. Dette selv om kommunikasjonen ikke er et direkte uttalt språk, men en måte å tolke og forstå sin egen situasjon på.

La oss gå dypere inn i dette. I grunnen kan vi forstå hele skaperverket som Guds ”språk”, Guds tale til oss. Jo mer vi trenger inn i dette store språket som hele skaperverket er, jo mer forstår vi hvor ubegripelig stort det er. I troen ser vi på skaperverket som noe som er sprunget ut av Guds uendelige kjærlighet. Derfor kan forståelsen av skaperverket åpne oss for hvor stor og uendelig denne kjærligheten må være.

Som kristne tror vi at Gud på et tidspunkt Han selv valgte, ble menneske i sin Sønn. Johannes forteller oss at ”Ordet ble menneske av kjøtt og blod” (Joh 1,14a). Altså at Guds Ord tok menneskeskikkelse. Det vil si at Kristi komme er et ledd i dette språket fra Gud og at Kristus i seg selv er tale til oss. Kristus er det endelige og fullkomne ord til menneskeheten.

Vårt eget kall

På samme måte kan vi i troen se på det som skjer oss som Guds tale til oss. Det er det som ligger i tanken når vi spør oss om et kall. Begynner vi å spørre oss om vi er kallet, er spørsmålet i grunnen om Gud har talt til oss på en slik måte i vårt liv, det være seg gjennom våre tanker, det som er skjedd oss, eller andre hendelser, som åpner oss for muligheten at Gud vil noe av oss.

Det avgjørende ved kallstanken er nemlig at kallet virkelig kommer fra Gud. Meningen med åndelig veiledning og ledsagelse under utdannelsen, er å hjelpe kandidaten til å kunne erkjenne kallet eller ikke. Et kall kan bare sees på som ekte, dersom Kirken anerkjenner det ved å gi kandidaten adgang til ordinasjonen. Et kall må kunne stadfestes objektivt ved Kirken, det er ikke tilstrekkelig at personen kjenner seg kallet.

Jeg sier dette litt poengtert, fordi Kirken bør være sikker på at de som blir ordinert er villet av Gud, hvis ikke er det ikke et ekte kall. Det betyr at dersom en kandidat ikke blir gitt adgang til ordinasjonen, behøver man i grunnen ikke være skuffet, men heller takknemlig, fordi man da har fått en avklaring. Kirken er ikke tjent med å ordinere personer som ikke er kallet av Gud. Det er ikke uten grunn at man i forbønnene i kallsmesser ofte kan høre bønnen om at Gud må holde de borte fra tjenesten som ikke er kalt av Ham.

Det dreier seg altså om å ha et kall fra Gud. Kirken er Kristi brud og bare Gud kan se hvilke personer som er i stand til å tjene henne og hennes barn, det troende folket. Han velger fritt hvem Han vil, men ikke slik at Han velger hvemsomhelst. Nei, kallet er alltid personlig og unikt, og kan ikke overføres. Det vil si at dersom en som er kallet velger å ikke følge kallet, vil ikke plassen bli erstattet med en annen person, men vil forbli stående ubesatt.

Dette viser at kallet er alvorlig og er knyttet til et visst drama. Selvfølgelig er den som er kallet fri til å si ja eller nei til kallet, men man bør være klar over at dersom man virkelig har fått et ekte kall av Gud, er det uerstattelig. Selv om vi kanskje ikke selv føler oss verdig til å være kallet, eller ikke klarer å se oss selv fylle et kall fullt og helt, er jeg kallet, er jeg det fordi Gud ser at jeg slik jeg er, kan jeg brukes av Ham i Kirken fordi Han har den oversikten over fellesskapets helhet jeg selv ikke har.

Det betyr at jeg kan våge meg inn på kallet dersom jeg tror at det er garantert gjennom Guds oversikt. Men det vil ikke nødvendigvis bety at det vil gjøre det enkelt og lett å leve kallet. Som ved alle veier et menneske kan ta gjennom liv, krever kallet til klerikerstanden at man begir seg på en vei som kan føre en til rom man selv ikke ante fantes. Målet er derfor å tørre og gå sin vei og ikke gi opp dersom utfordringene blir store eller vanskelige.

På veien vil det være slik at kallet prøves, kanskje på et for oss ugunstig tidspunkt. Dette skjer fordi Gud vil hjelpe oss til å vokse stadig bedre inn i den tjenesten Han har kalt oss til. Kaller Han en person til en spesiell tjeneste, vil det ta tid før denne er helt og fullt vokst inn i den tjenesten vedkommende er kalt til. Derfor benytter Gud seg av de muligheter Han har på et menneskes livsvei til å prøve ut grunnholdninger, utholdenhet, lydighet, tro, håp og kjærlighet hos personen. Vi er ikke ”ferdige” i det øyeblikket vi er ordinert, men er satt i stand til å utøve den tjenesten vi er kalt til. Men den åndelig veien og veksten går videre for å gjøre kallet stadig mer fruktbart og rikt for Kirken og hennes fellesskap.

Transformasjonsprosessen

Med dette kan vi arbeide oss over i den andre delen av tematikken, som i grunnen går hånd i hånd med det jeg har sagt så langt. Fordi er kallet ekte, vil vi nettopp tre inn i en slik transformasjonsprosess som jeg nettopp beskrev. Men det er gjerne en langsom prosess hvor vi ikke alltid merker transformasjonen selv. I ordinasjonen mottar vi Den hellige ånds gaver på en måte som er tilpasset vår tjeneste. Vi merker ikke nødvendigvis hans nærvær og virke. Men at han er der og virker i oss er en viktig sannhet.

Når vi forbereder oss på en preken, kan vi regne med hans virke i oss. Det vil være en god praksis å be om hans lys når vi vil utlegge de hellige tekster for de troende. Selvfølgelig fritar hans nærvær ikke oss fra å lese og studere det som måtte være nødvendig for forkynnelsen. Likevel vil det være viktig å bli opplyst av ånden for at forkynnelsen blir mest mulig i tråd med Herrens intensjon. Det er ikke oss selv vi skal forkynne eller vise frem, men han som har kalt oss. Dessuten bør vi huske på at ånden var med Herren i hans offentlige virke og forkynnelse hele veien opp til Jerusalem og opp på korset hvor Sønnen gav ham tilbake til Faderen. Pinsedag ble han så gitt til Kirkens apostler og drev dem ut og satte i gang den nye store bevegelsen ut i hele verden. Ånden kjenner Herrens hjerte fra innsiden gjennom veien sammen og er den sanne formidler av Herrens tanker.

Jeg dvelte noe inngående ved dette fordi her er kilden til transformasjonsprosessen. Den virker innenfra og ut. Jo mer vi blir ett med vårt kall og vår tjeneste, jo mer kommer denne transformasjonen til sin rett. Men det blir ikke slik at vi nødvendigvis merker det selv, men våre omgivelser, der vi er og virker, vil heller merke prosessen. Skjønt de vil ikke nødvendigvis uttrykke det de merker overfor oss. Men transformasjonen er der, spesielt jo mer autentiske vi blir i vårt virke og vår forkynnelse, jo mer tjenesten og vår identitet blir en enhet.

Har vi gjort dette mange år vil det ha forandret oss på en slik måte at det vil være vanskelig å si hvordan vi hadde vært dersom vi ikke var blitt ordinert. Umerkelig blir vi stadig mer det vi er ordinert til. Derfor bør vi ikke bli motløse og gi opp dersom det skulle komme kriser og uventede utfordringer. Vår Herre har bedt de kristne om å ta opp sitt kors og følge ham. Veien til vår egen oppstandelse går altså også gjennom et kors, det korset som er vårt. Et kors som på ingen måte kan sammenlignes med Herrens kors. Hans var mye tyngre.

For Herrens kors er ikke bare den grusomme tortur og lidelse han ble utsatt for, slik bilder og filmer har forsøkt å fremstille det. Nei, han går så inn i det dypeste mørke, inn i den største avstand fra Gud Fader, at han som Guds Sønn kan rope: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?” (Mk 15,34). Her lider Sønnen menneskenes og verdens synd helt ut. Og ikke bare den synd han har møtt i øyeblikket, nei, all synd før og etter, til alle tider, lastes på Ham i korsfestelsen. Hele verdens elendighet og synd samles inn i dette punktet i hele skaperverkets historie. Hele perversjonene av en menneskehet som ikke åpner seg for Guds kjærlighet og virkelighet. Alt lider Herren, helt og holdent.

Et slikt kors vil aldri bli oss tildelt. Men vårt liv kan likevel inneholde tunge kors som vi må bære. Da kan det være godt å minnes Herrens egen lidelse og finne trøst i at Han led så meget mer for vår frelses skyld. Dessuten har menneskets lidelse i Kristus blitt tatt inn i Guds treenige fellesskap, så Gud er vel kjent med lidelsen i sitt innerste vesen. Gjennom Sønnen kjenner Gud mennesket fra innsiden.

Herren led ikke for å ta fra oss lidelsen, men for å befri oss fra døden. Hans frelsesverk er at døden som en endelig avslutning er overvunnet, og at det evige liv er blitt mulig ved at inngangen til himmelen er åpnet. Men lidelsen vil fortsatt eksistere. Den er en del av livet som vi enten kan akseptere eller flykte fra. Nå viser menneskets oppsamlede erfaring med lidelse gjennom historien at mennesket kan vokse gjennom lidelse og motgang. Slik kan lidelsen vendes til noe positivt, særlig for den som forener seg med Herren i sin lidelse.

Rollen som diakon

På bakgrunn av denne refleksjonen kan vi se på rollen vår. Som diakoner vil dere stå overfor mennesker i mange sammenhenger. Med tiden vil dere merke at det kommer inn en form for naturlighet i situasjonene, selv om det i den første tiden vil være nytt og ukjent i mange tilfeller.

I de liturgiske sammenhenger er det viktig å få til en avslappet og naturlig sikkerhet slik at menneskene som møter dere ubevist slapper av og stoler på at dere vet hva dere gjør. I sakramentene møter mange liturgien for første gang mens dere med tiden vil få meget erfaring. Da vil det være viktig å ikke la alt bli selvfølgelig at dere ikke lenger merker deres eventuelle nervøsitet og usikkerhet. På den annen side kan dere selv ikke være nervøse og usikre på en slik måte at det smitter over på dem.

Men det som er viktig er å være tilstrekkelig konsentrert at alt skjer korrekt og på en verdig måte. For mitt eget vedkommende kan jeg gjerne bekjenne at jeg konsentrerer meg såpass meget når jeg feirer messen at dersom jeg har hatt to etter hverandre, er jeg temmelig sliten og trett en stund etterpå. Det viktige er å gi seg selv slik at menigheten får den andakten den har rett til og krav på.

Vi har allerede reflektert rundt det å preke. Men dere vil oppleve det som noe eget å få tre frem for en menighet og få legge frem deres egen utlegning av tekstene. Det tar tid å vende seg til å stå foran menigheten. Prekenen er en monologsituasjon hvor tilhørerne ikke kan komme med motinnlegg eller spørsmål, men bare må sitte og lytte. Da er det vesentlig å være tydelig og klar uten å ville for mye. En preken bør alltid ha sitt utgangspunkt i tekstene, men disse vil ofte ha for meget innhold for en preken. Dere vil tidlig lære dere å merke hvorvidt menigheten virkelig lytter eller ikke. Det skjer gjennom stillheten som oppstår eller ikke. Nå vil det ikke være slik at alle lytter til hele prekenen. Ofte kan det være at vi sier noe som vekker tanker og refleksjoner hos den som lytter og som beveger vedkommende i bønnen eller troen. Hva den enkelte får av en preken er Guds verk, ikke vårt. Vi må bare være oppriktige og ærlige i forkynnelsen og selvfølgelig selv tro det vi preker.

Men som diakoner er dere med på hele messen med egne funksjoner. Mange har kanskje en tid vært ministranter og er ikke ukjent med kirkerommet. Men det å ha en rolle i messen, er noe som er til prestens og menighetens beste og gjør vi vår tjeneste så godt og riktig som mulig, er det vår andakt. Vi må være konsentrerte om vår oppgave slik at menigheten virkelig kan be og lovprise Gud i messen. Selvfølgelig tar det tid før en beveger seg helt naturlig og sikkert i kirkerommet, men det kommer nok ganske fort dersom man lar tjenesten skje regelmessig.

Messen er nok det liturgiske sted hvor diakonen oftest står overfor menigheten. Men han møter også noen fra menigheten ved dåp, bryllup, sykekommunion og begravelse. Alt sammen viktige tjenester hvor alle de samme aspektene kommer inn. I alle disse situasjonene er diakonen (og presten) tilstede som Kirkens synlige representant. Det er privilegium og en glede å få ledsage mennesket i viktige situasjoner i livet. Vi får oppleve meget som vil fylle oss med takknemlighet over  dette.

I dåpen kommer vi nær gleden over det nye livet og den store gaven som Kristus skjenker dåpskandidaten gjennom hans død og oppstandelse. Noe av det fascinerende ved Kirkens sakramenter, er at de bruker små gester, få ord, og Gud gjør noe uendelig meget større. Det fyller en med ærefrykt og beven at Gud bruker oss mennesker som instrumenter i så store hendelser. I dåpen skjer intet mindre enn en vesensforandring i personen hvor det nye livet i vann og ånd fører til denne nye virkeligheten.

Ved ekteskapets inngåelse, bryllupet, assisterer vi ekteparets konsenserklæring som Kirkens representant. At to mennesker har funnet til hverandre og knytter seg sakramentalt sammen ved sitt endelige ”Ja” til hverandre, er en fest å få være tilstede ved.

Å bringe Herrens legeme til de syke til deres styrkning og kraft, er en tjeneste som fører inn i livets tyngre og mer utfordrende sider. Her nærmer vi oss ofte korset gjennom personens sykdom.

Begravelsen er stunden for å trøste i sorgen og styrke de sørgende i håpet. Vi er på ingen måte uberørt, men samtidig skal vårt nærvær gi en klar og tydelig ramme ved at vi behandler menneskets død med respekt og verdighet. Det styrker de pårørende at vi er tilstede med et selvfølgelig og stille nærvær ved en korrekt gjennomføring av det rituelle.

Ved siden av alle disse sakramentale og liturgiske tjenester, vil man være tilstede som diakon i ulike kurssammenheng, ved menighetsråd, katekese, diakonalt arbeide osv. Alt etter mulighet til tid og deltagelse i menighetslivet, vil diakonens rolle føre til stadig større fortrolighet for de troende og tjenestene blir mer og mer selvfølgelig i menighetens eksistens.

Presten(e) og diakonen(e) i menigheten utgjør et kollegium av geistlige som utfyller hverandre. De forholder seg komplementært til hverandre. Diakonen får ikke være en ikke-helt prest, men er i seg selv en fyllestgjørende tjeneste.

Identitet

Alle disse momenter jeg til nå har nevnt vil samlet gå inn i diakonens identitet og være med på å forme den og utvikle den slik at enheten mellom personligheten og det man skal være blir mer og mer reell. Lever man opp til det man er ordinert til og er trofast mot sine plikter og oppgaver, lever et åndelig og religiøst liv, vil alt bli en helhet som virker naturlig og korrekt og som de troende bevisst eller ubevisst vil merke og som de vil uttrykke eller ikke overfor oss.

Samtidig vil man selv oppleve gleden og tilfredsstillelsen av å stadig mer være det Gud har kalt en til å være. Med Hans nåde og nærvær forandres vi til stadig bedre å oppfylle den rolle og oppgave vi har tatt på oss i Hans kirke og som gjør oss stadig mer til den person Han vil vi skal være som diakoner.