Preken: 20. søndag i kirkeåret

En kananeisk kvinne fra egnen hvor Jesus befinner seg, kjenner ham igjen. Selv om hun er hedensk, bruker hun hans riktige tittel: ”Herre, du Davids sønn”. Hun ber utrettelig om at Herren skal befri hennes datter som er plaget av demoner. Men han reagerer ikke. Han er bekymret for sitt eget folk som han er blitt sendt til av Faderen. Han er plaget av at hans sendelse til Israel ikke er blitt anerkjent og tatt imot. Hvor mange tegn hadde han ikke allerede virket? Han ble ikke akseptert. Han ble ofte misforstått og bare sett på som en mirakelmann som kan helbrede syke. De som var kjent med skriftene og som derfor egentlig burde forstått hvem og hva han er, så på ham som en som stifter uro og skaper uorden.

Herren tenkte nok ved seg selv: ”hvordan skal mine landsmenn begripe at våre fedres Gud er nådig og barmhjertig, at han opphøyer de ringe og redder synderne?” Så han svarer ikke den hedenske kvinnen men lar henne være. Les videre

Preken: Maria opptagelse i himmelen

I vår tid er der mange som mener at vi lever i den siste tiden. For noen blir denne følelsen utløst av miljøproblemene, for andre er de alle de nye og uoversiktlige politiske utviklingene, akkurat nå aktualisert med truslene mellom USA og Nord-Korea, eller for andre er det overgangen til «New age»: uansett er det mange som lever i bevisstheten om at vi går store forandringer i møte og ser skremmende fremtidsperspektiver. I en slik tid er de kristne kallet til å tyde sitt liv og historie ut ifra Guds åpenbaring.

Dagens fest for Marias opptagelse i himmelen gir henvisninger til en slik tolkning av livet. Det dreier seg ikke bare om hennes person og hennes enestående kall. I hennes skikkelse blir noe av Guds historie med sin verden synlig og dermed også noe av ethvert menneskes historie og bestemmelse. Ved å feire hennes fullendte liv kan vi også lære noe om vår egen livsvei. Les videre

Preken: Herrens forklarelse

De tre mest sentrale apostler, Peter, Jakob og Johannes, får se Jesu sanne skikkelse i et kort glimt. Det er Guds lys som forvandler hans skikkelse og som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærene ”skinnende hvite”. Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud. Det er oppstandelsens sannhet og himmelens virkelighet som skinner gjennom her, uten at apostlene på dette tidspunktet har mulighet til å begripe det.

Peter forstår at det er noe overjordisk de er vitner til og uttrykker et ønske om å få bli i denne tilstanden. Han vil gjerne bygge hytter … han forstår ikke at det han er vitne til er en tilstand han ikke kan leve i her i dette livet. Det er et glimt inn i en kommende fremtid. Les videre

Preken 12. Søndag i kirkeåret år A

For enkelte kan vår tid vise seg  å være brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsmann eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ofte ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.

Bare de sanne vennene blir. Derfor sa nå avdøde biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: ”Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.” Les videre

Preken: 4. søndag i påsketiden – år A

Foran oss alle ligger en ukjent framtid. Ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. Men i dagens evangelium møter vi en som kjenner framtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet.

Jesus kaller seg her for den gode hyrden. Altså ikke bare en god hyrde, men den beste som finnes.

På gresk finnes det to ord for god. Det ene betyr god i moralsk forstand, det andre betyr også vakker, vel skikket til. Det er det siste ordet som er brukt her. Ingen er så godt skikket til å være hyrde som Jesus. Det første han sier om seg selv er: ”Jeg gir mitt liv for fårene” Les videre

Preken: 3. søndag i påsketiden – år A rev

De to disiplene som er på vei til Emmaus snakker sammen om det de har opplevd i Jerusalem. Det har vært rystende å bli vitne til at Herren ble tatt til fange og til slutt henrettet på korset. Mens de går kommer så Herren og slår følge med dem, men underlig nok kjenner de ham ikke igjen. Det at Herren ikke uten videre blir gjenkjent, er noe vi møter i flere av beretningene om Herrens oppstandelse i de ulike evangeliene. Dessuten kan han plutselig være tilstede eller like brått være borte igjen.

Disse vitnesbyrdene og beskrivelsene gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsen. Han er ikke vekket til live gjennom reanimasjon, men stått opp til en annen virkelighet enn vår. Oppstandelsen er noe helt nytt og annet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser disiplene, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten. Disse beskrivelsene gjør oppstandelsesberetningene sannferdige. De er ingen fantasi. Les videre

Preken: 1. påskedag

Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i Kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de alarmert av Maria fra Magdala, ikke hvilken som helst kvinne, men kvinnen som representerer den tilgitte synder og som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken. Les videre

Preken: Påskenatt

Herren er oppstanden! Denne troen, denne overbevisningen er det som gjør oss til kristne. Denne troen bygger på apostlenes og den unge kirkes mange disiplers møter med den oppstandene Herre. De forkynte det og bragte det videre.

Herren er ikke død, graven forble ikke lukket. Riktignok er ikke den tomme graven vår tro på oppstandelsen. Liket kunne også vært lagt et annet sted. Nei, vår overbevisning om hans oppstandelse bygger på virkelig møter med ham. Selve oppstandelsen blir ikke beskrevet direkte noe sted. Det var den gang klart for enhver kristen at Jesus var oppstått fra de døde. På den tiden da evangeliene ble skrevet var denne troen selvfølgelig. Markusevangeliet hadde i sin opprinnelige form ingen fortellinger om møter med den oppstandene, fordi det på den tiden ikke hersket noen tvil. Les videre