Preken: Kristi Himmelfart A

I dag hører vi det egentlige evangelium, det glade budskap, i den første lesningen fra Apostlenes Gjerninger. I 40 dager viste den oppstandene herre seg ved flere anledninger. Mange fikk se ham, ifølge Paulus mer enn 500. Det er helt vesentlig at Kirkens tro på Herrens oppstandelse er bygget på reelle møter med ham. Det er det glade budskap: at Jesus Kristus stod opp fra de døde og overvant døden.

Men det dramatiske for Kirkens fødsel og vei, er at Herren ikke lenger kan være tilstede på samme måte som han var med apostlene og disiplene. For at Kirken skal kunne leve med ham tilstede overalt hvor Kirken er, må han vende hjem til Faderen. Men uten å la Kirken være alene. Den Hellige Ånd vil komme og lede Kirken ut i verden. Les videre

Preken: 6. søndag i påsketiden A

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår kirkes aller første tid. Denne gangen hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord, men at de ennå ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og konfirmasjon er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåp og konfirmasjon som to sakramenter.

Ved at det er Peter og Johannes som kommer, blir enheten mellom de nydøpte i Samaria og Kirken etablert. Vi må huske på at for jødene var Samaria et heretisk land. Allerede i apostolisk tid begynner den nye samlingen av mennesker fra alle bakgrunner i Kirken. Les videre

Preken: 4. Søndag i påsketiden A

Vår vei gjennom livet møter vi ulike utfordringer. Felles for oss alle er at fremtiden som ligger foran oss, alltid er ukjent og vi vet ikke hva som kan komme. Hvem ville bare for noen måneder siden tenkt at vi ville befinne oss i den nåværende situasjonen med mange restriksjoner som berører det livet vi har hatt til vanlig? Vi gjennomlever noe ingen av oss har opplevd på den måten før. Livet berøres på en annen måte enn det vi kjenner. Det kan vekke frykt og usikkerhet, men også håp om forandringer og noe nytt.

Dagens tema Jesus Kristus som den gode hyrde, kan vi oppleve som en trøst. Uansett hva vi måtte tenke og mene, i Kristus møter vi en som i motsetning til oss, kjenner fremtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet. Les videre

Preken – Søndagsbladet 190420

Kjære menighet,

er det riktig å beskrive den hl. Thomas som vantroende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham vantroende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter vantro da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og kommenterte ikke evangelisten at «de nektet å tro det»?

Kanskje kan vi tyde Tomas mistro på en annen måte: Vi kan se i ham en skikkelse fra vår egen tid. Vil ikke vi i vår tid forstå alle mysteriene rundt mennesket, naturen og livet? Blir det ikke hele tiden forsket, søkt og eksperimentert? Hvem vet hva som skjer i alle verdens laboratorier? Og må ikke troen også stå på den vitenskapelige forskningens sikre fundament? Vi kan løpe etter enhver guru som hevder å være utvalgt av Gud og sendt til menneskene. Vi har rett til å spørre om ekthet og identitet. Det var kun det Tomas gjorde. Les videre

Preken – Søndagsbaldet 120420

Kjære brødre og søstre,

vi møter i påskedagens evangelium to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i Kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de alarmert av Maria fra Magdala, ikke hvilken som helst kvinne, men kvinnen som representerer den tilgitte synder og som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken. Les videre

Preken – Palmesøndag 2020

Kjære brødre og søstre,

vår Herres lidelseshistorie inneholder mange elementer som er mulig å betrakte nærmere. Men jeg velger i hovedsak en setning fra Herren, nemlig ropet fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jesus siterer her det første verset i salme 22. Ordene som Matteus gjengir er på arameisk, språket Jesus brukte til vanlig: «Elí, Elí, lemá sabaktháni?» Med dette sitatet uttrykker han en intens lidelse. Han identifiserer seg med forfatteren av salmen som ble latterliggjort og misbrukt av sine fiender og som følte at Gud hadde forlatt ham.

I Jesu munn blir det et særdeles vondt og sårt rop. For det er jo ikke et rop fra en hvemsomhelst, men fra Guds egen Sønn. Hvilken smerte ligger ikke i dette ropet!

Ropet viser til hvor dypt ned i mørket Sønnen har sunket. Avstanden til Faderen er blitt så stor at Sønnen ikke lenger enser Faderens nærvær. Les videre

Preken – Søndagsbladet 290320

Kjære brødre og søstre,

Jesu samtale med Marta, søster til den avdøde Lasarus, er midtpunktet i dagens evangelium. Marta går Jesus i møte og hilser ham allerede utenfor landsbyen. Med en gang gir Marta til kjenne at hun tiltror Kristus makt over liv og død: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død! – Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …»

Kristi svar er tvetydig og vil hjelpe Marta til å forstå det nye han vil bringe: «Din bror skal oppstå.» Marta tenker som en from jøde på oppstandelsen som skal bli alle til del i en fjern fremtid; hun uttrykker det med ordene: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.»

Slik hadde også de kristne svart i det første århundret. Men for evangelisten Johannes er en slik tro som bygger på noe i en fjern fremtid ikke tilstrekkelig. I sin teologi vil han hente endetidens hendelser inn i nåtiden; han vil at vi skal oppleve «dommedag» her og nå. Derfor lar han Kristus erklære at «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død, Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Les videre

Preken: 2. Søndag i fastetiden år A

Jesus har valgt ut en krets av tre disipler blant de tolv. Disse utgjør en indre krets blant apostlene. De er Peter, Kirkens klippe, Jakob, Johannes, evangelisten. Det vil være de samme tre som han tar med seg lenger innover i hagen i Getsemane. Men denne gangen tar han dem med seg opp på et høyt fjell. Opp på et høyt fjell: gang på gang gjennom Det gamle Testamentet er det høye fjellet sted for teofanier, åpenbaringsmøter med Gud.

Her oppe får de tre se Jesu sanne skikkelse for en kort stund. Det er Guds lys som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærne «skinnende hvite». Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud.

Det er ingen tilfeldighet at det er Moses og Elija de ser. Moses møtte Gud i den brennende tornebusken og på Sinais fjell. Han skjulte sitt ansikt av frykt for å skulle se Gud. Elija opplevde at Herren Gud dro forbi ham i en stille vind. Da skjulte han sitt ansikt. I den gamle pakten kunne ikke Gud bli sett uten at den som så, ville bøte med livet. Men nå, med Guds menneskelige ansikt i Kristus, kan Gud sees uten at man må skjule seg. «Den som ser meg, ser Faderen». Les videre