Ordensliv og fruktbarhet

sscc symbol

Ordenens symbol

Når vi vil forsøke å forstå ordenslivet i sin dybde, bør vi strekke oss langt i refleksjonen for å få et godt grunnlag for forståelsen. Derfor vil vi først se på menneskets teologiske virkelighet.

Bibelen forteller oss at da Gud valgte å skape mennesket, valgte han å skape det i sitt bilde, til mann og kvinne skapte han dem. Det er en helt vesentlig tanke om mennesket vi vil ha med oss. Det må sees som en helhet: å være Guds bilde og å være mann og kvinne. Men vi må ikke tenke det slik som om mann og kvinne utgjør hver en halvdel av bildet. Nei, hver enkelt og sammen er de Guds bilde. På en måte som Gud er Fader, Sønn og Hellig Ånd, tre og likevel én, hver enkelt helt Gud.

Teologisk kan det utarbeides en analogi mellom Guds indre liv som Fader og Sønn og menneskets liv som mann og kvinne. At mennesket er to kjønn som utfyller hverandre har sin grunn i Gud. Man kan se en analogi mellom det fruktbare forhold mellom Faderen og Sønnen i Gud som er Den hellige Ånd og den fruktbarheten mellom mann og kvinne som gjør barnet mulig. Når vi snakker om analogi mellom Gud og menneskene, gjelder det kun dersom vi tenker oss at ulikheten mellom Gud og menneskene er større enn enhver likhet.

En analogi til menneskets virkelighet i to kjønn, finner vi også i forholdet mellom Kristus og Kirken. Som Eva skaptes av Adams ribben, fødes Kirken på en analog måte av Herrens åpne side. Kirken er vesentlig kvinnelig og moderlig. En kvinnelighet som kan være en grunn for Gud bare å velge menn til Kirkens prester.

Menn og kvinner som utifra et kall velger å følge de evangeliske rådene i ordenslivet om å leve i kyskhet, fattigdom og lydighet, kalles til å leve det nå, det vi alle en gang skal leve i himmelen. Ordensløftene er basert i Guds eget indre liv. Menn eller kvinner slår seg sammen i klosterfellesskap for å styrke hverandre i avkallet på å leve et liv med det utfyllende annet kjønn. Slik sett kan også den kyske oppleve det utfyllende i det annet kjønn, ved ikke å leve ut den legemlige forening med det annet kjønn, men i avkallet finne kraft og rom til åndelig vekst og fordypning.

Fruktbarheten i forholdet mellom mann og kvinne er ikke kun innenfor det legemlige, men også i det åndelige. Et kyskt forhold mellom en mann og kvinne kan frembringe en spesiell åndelig frukt. I Kirkens lange historie har den vært beriket med mange åndelige “par” som har båret rik frukt i grunnleggelser av ordener, åndelig fornyelse m.m. Den utfyllende spenning som ligger i forskjellen mellom mann og kvinne er rikere enn bare det legemlige skulle tilsi. Det gir billedlikheten med Gud en større bredde og dybde.

For å nevne noen av de mer berømte par: Benedikt og Skolastika, Frans og Klara, Teresa av Avila og Johannes av Korset, Frans av Sales og Fransiska Chantal. I tillegg finnes det sikkert mange andre par som har båret åndelig frukt. Et av disse grunnla min egen orden.

En orden fødes

Pierre Coudrin

Pierre Coudrin, født 1768, fra en liten landsby i nærheten av Poitiers i Frankrike, forberedte seg på å bli prest da revolusjonen brøt ut i 1789. Plutselig raste samfunnet rundt ham sammen. Det var som om hans samtid fikk apokalyptiske trekk. Det nære og fortrolige var med ett borte. Man måtte orientere seg på nytt.

Coudrin visste at i en slik kaotisk situasjon i landet ville det være viktig i Kirken å orientere seg etter Den hellige Stol og ikke falle for fristelsen å løpe over til det nye regimet. Prestevigselen fant derfor sted den 4. mars 1792 i hemmelighet i biblioteket til Det irske seminar i Paris, utført av en Romatro biskop.

Den nyvigslede presten dro hjem til sin landsby Coussay-les-Bois for å feire sin første messe. De nye makthaverne ville at han skulle lese et dekret ved slutten av messen med et opprop til å velge en nye sogneprest i tråd med de nye myndighetenes bestemmelser. Coudrin erklærte at han og hans familie ikke ville gjøre det og måtte rømme.

Han fant tilflukt i et lite hemmelig loft ved et slott, La Motte d’Usseau. Her tilbrakte han seks måneder i skjul med tidebønnene og kirkefedrene. Hver midnatt steg han ned i etasjen under og feiret messen. Etter messen tok han med korporalet opp, overbevist om Herrens nærvær selv i de minste partikler. Her legges grunnen for den senere ordens tilbedelse. I denne tiden er det han får en visjon hvor han ser skarer av hvitkledde menn og kvinner går ut i verden for å misjonere. Ordenen fødes i hans hjerte.

Henriette Aymer de la Chevalerie

Men den utfyllende kvinne mangler. Hun blir funnet i 1794. En dag i et fengsel, Henriette Aymer de la Chevalerie, en ung adelskvinne født i 1767, er innesperret med sin mor. To sjeler møtes som vokser sammen til en åndelig enhet. Forståelsen er dypt gjensidig om hvordan møte samtidens forvirrede mørke. Svaret må ligge i Guds kjærlighets lys.

I sin søkning på svar, ser de at Guds kjærlighet er blitt åpenbart på en særskilt måte i Jesu og Marias helligste Hjerter. Den rene kvinnes hjerte som mottar Guds rene Sønn og som bevarer alt i sitt hjerte. De to hjertene som er forbundne i svangerskapet, på livets vei, som gjennombores av en lanse og et smertens sverd under korset, som så gjennomstrømmes av en usigelig glede etter oppstandelsens gjensyn. To menneskelige hjerter, Guds Sønns som går inn i Guds fullkomne enhet, morens hjerte ved Guds side i forbønn for Kirken.

Det ble en orden med flere grener, brødre, søstre og legfolk. Grunnlagt julenatt 1800, Sønnens fødselsdag som fødselsdag for “Kongregasjonen av Jesu og Marias Helligste Hjerter og den evige Tilbedelse av det allerhelligste Altersakrament”, ved at Pierre, som fra nå av tar ordensnavnet Marie-Joseph og Henriette avlegger de evige løftene i kapellet i La Grand Maison i Poitiers. I 1805 kjøper den unge kongregasjonen, som opplever en rask vekst, et hus i Rue de Picpus i Paris, noe som vil gi ordenen kallenavnet Picpusordenen.

Den evige tilbedelsen var begynt allerede i 1797 i La Grand Maison og ble gjennomført ved at det bestandig var en søster tilstede foran tabernaklet, noe som ble gjennomført uten avbrudd frem til midten av 1960-tallet. Ikke uten grunn kaller Moder Henriette nye grunnleggelser for “tilbedelser”. I tilbedelsen søkte de å sone de mange misgjerninger som ble begått mot Guds kjærlighet i verden.

Ordenen ser nå tilbake på mer enn 200 år historie og den må fortelles i en annen sammenheng. Noen utvalgte merkeår er viktige: 1817 blir den nye ordenen, basert på Benedikts regel, godkjent av Den hellige Stol og i 1825 blir den tildelt Oceania som misjonsområde. 1889 dør ordenens første saligkårede, p. Damian de Veuster, de spedalskes apostel på Molokai, 1920 grunnlegges den tyske provinsen og samtidig kommer den første pateren til Norge, Pater Cyriakus Toll sscc.

Ordenen er i dag en liten orden i verdenssammenheng, men har den spesielle egenskapen av å være grunnlagt av et “hellig par” og bærer den utfyllende spenning mellom det maskuline og feminine i sin spiritualitet, det komplementære i en helhet som vil betrakte Guds kjærlighet til verden, som vil forkynne den og som vil leve den. I Jesu og Marias hjerter får denne kjærligheten en helt konkret og tydelig form og innhold.

P. Arne Marco Kirsebom SS.CC.

Offentliggjort i Broen 1/2006