30 år prest

I dag er det 30 år siden jeg ble viet til prest av biskop Gerhard Schwenzer den 7. april 1990. Vielsen ble holdt i klosterkirken i Kloster Arnstein i Tyskland. Det var der jeg hadde hatt mitt novisiat en del år tidligere og ønsket mitt var at jeg skulle vies til prest i ordenens rammer og fellesskap. Året før ble jeg diakonviet av biskop Schwenzer i St. Olav i Trondheim.

Vigselsdagen var lørdag før palmesøndag, så min første messe ble feiret palmesøndag i klosterkirken. Det var en meget spesiell dag å få begynne livet som prest på, dagen Herren kom inn i Jerusalem for de siste og avgjørende dagene i hans liv før død og oppstandelse.

Når en prest i vår kirke er ny, er det vanlig at han feirer flere såkalte første messer, primismesser. Etter messen kan den nyviede presten gi den såkalte primisvelsignelsen, en særskilt velsignelse som bare kan gis i den første tiden. Denne gis enkeltvis til de troende etter messen.

På den tiden tilhørte jeg ennå kommuniteten til vårt studiehus i Münster i Tyskland. Jeg kom tilbake dit onsdagen i den stille uke. Det var planlagt at jeg skulle holde primismesser i to av byens menigheter hvor vi tjenestegjorde som prester og studenter. Men dette skulle ikke være før en stund etter påske. Da mine medbrødre skulle være delaktige i de to menighetene skjærtorsdag og påskenatt, måtte jeg finne et annet sted å være. (Langfredag feiret vi i kommuniteten). En prest skal ikke være tilstede ved en messe i kirken hvor han senere skal feire primismesse. Det må alltid være den første messen han holder i den kirken.

Så jeg ringte den daværende biskopen av Münster, Reinhard Lettmann, som inviterte meg til å feire med i katedralen. Min første påske som prest feiret som koncelebrant med plass i katedralens korstoler. Etter påskenattsmessen, i morgentimene, inviterte biskopen meg hjem til seg for å feire over en flaske vin at jeg var den nyeste presten i bispedømmet. Med oss var professor Herbert Vorgrimler, dekanen for det teologiske fakultetet og hans assistent. Så vi fire feiret et stykke inn i natten.

I tiden som fulgte, feiret jeg 23 primismesser på mange steder i Tyskland, Norge og Østerrike. Det ble en slags turné. Hvor mange tusen jeg velsignet enkeltvis etter messene, aner jeg ikke.

Året 1989/90, etter studiene, var jeg med i et pastoralseminar for ordensprester. Det bestod av tre kursenheter på fjorten dager hver og to lengre praksisperioder. Den første hadde jeg som diakon i St. Olav i Trondheim, den andre i St. Vincenz Hospital i Datteln i Ruhrområdet i Tyskland. Her fikk jeg være tre måneder med i sykehusets sjelesorgsteam. Det ble meget godt og lærerikt og jeg fikk mange erfaringer som har ledsaget meg gjennom hele mitt presteliv. To ganger om dagen fikk jeg besøke intensivstasjonen og jeg fikk også tjenestegjøre på avdelingen for terminalt syke. Her husker jeg godt daglige samtaler med en baker som grunnet melstøv var dødssyk av lungekreft. Men jeg besøkte også andre avdelinger og hadde også samtaler med det medisinske personalet. Det ble en meget lærerik periode.

Etter kursets avsluttende tredje del, ble jeg så forflyttet til byen Pirmasens i Pfalz. Her ble jeg kapellan i St. Anton menighet som ordenen i lengre tid hadde hatt ansvaret for. Vi bodde tre stykker sammen i en kommunitet. En sogneprest, en sykehusprest og meg fra ordenen. I tillegg var en medbror i nabomenigheten og en i en landsby på landet. Her hørte jeg til i årene 1990-94.

Det ble en viktig tid på alle mulige måter for mine fremtidige år som prest. Menigheten var ganske stor, med 8.000 troende. Som kapellan fikk jeg først og fremst ansvaret for barne- og ungdomsarbeidet i menigheten som den gangen var meget utfyllende. I tillegg måtte jeg gi kristendomskunnskap i katolsk tro på Wittelsbacher barneskole. Men da menigheten hadde både mange dåp og dødsfall, fikk jeg erfaringer på de helt ulike områdene i sjelesorgen. Vi hadde mer enn 100 begravelser i året og jeg hadde rundt en tredjedel av disse. En dag hadde jeg tre begravelser etter hverandre.

Mens jeg var kapellan i Primasens, ble jeg med i bispedømmet Speyers sogneprestkurs for den såkalte annen statseksamen i Tyskland. Diplomen i filosofi og teologi fra Münster tilsvarer den første statseksamen. Kurset gikk over tre år, med dagsenheter, men også kurslengder på en uke eller 14 dager. Det ble avsluttet med et skriftlig arbeid, muntlig og skriftlig eksamen. Så jeg har et dokument på at jeg har embetseksamen for å være sogneprest. Kurset har vært meget nyttig å ha med på veien. Dessuten var det givende å få være sammen med bispedømmeprester, over 20 i tallet. Jeg var eneste ordensprest.

I september 1993 reiste jeg til Sevilla i Spania for å lære språket. Det var med tanke på en fremtid i Norge hvor det jo er mange fra spansktalende land på den ene siden og få prester som behersker språket på den andre siden. Jeg bodde i ordenens hus der og vendte tilbake til skolebenken. Men nå var det for første gang morsomt å lære språk. Jeg gikk på en skole i CLICs regi (Centro de las Lenguas y de la Inter Cultura). Jeg ble til sommeren 1994 og kom opp til perfeksjonsnivået. Vi hadde 22 timer undervisning i uken, så det var ganske mye arbeid med lekser og gloselæring osv. Men jeg var med i ordenens menighetsarbeid og hadde ansvaret for en unge voksne gruppe som tok seg tid til å la meg praktisere språket.

Tiden i Sevilla ble en helt spesiell tid i en fascinerende kultur. Men det var ikke her jeg skulle bli, så etter et kort opphold i Pirmasens, kom jeg september 1994 til St. Olav i Trondheim hvor jeg ble innsatt som sogneprest den første adventsøndagen. Her kom alle mine ervervede erfaringer og kunnskaper til sin rett og jeg fikk tre gode år i menigheten. Det ble givende og jeg tenker med glede på alle de gode menneskene og stundene i menigheten der.

Dessverre kom det en personalmessig avgjørelse i Trondheim som gjorde det umulig for meg å bli der og mot slutten av sommeren 1997 ble jeg kalt tilbake til ordenen i Tyskland. Jeg kom til kommuniteten i Münster hvor jeg fikk et sabbatsår til å bearbeide mine erfaringer så langt. Samtidig immatrikulerte jeg meg igjen på høyskolen hvor jeg hadde studert for å arbeide videre med dogmatikken. Jeg hadde begynt å lese systematisk Hans Urs von Balthasars store teologiske verk. Dette kom til å ledsage meg i noen år fremover og har utvidet min teologiske horisont betraktelig.

August 1998 dro jeg for det jeg trodde skulle bli et halvt år i Argentina, men det ble nesten tre og et halvt år. Dette har til nå vært de kanskje viktigste årene jeg har opplevd så langt. Dette på ulike plan. Jeg ble kapellan i ordenens menighet La Sagrada Familia i bispedømmet Morón, et sufraganbispedømme til erkebispesetet Buenos Aires. Her arbeidet jeg med katekese, ungdom og unge voksne. Videre immatrikulerte jeg meg ved jesuittenes høyskole Colegio Máximo San José i San Miguel. Planen var å få et lisensiat i dogmatikk med hovedvekt på Hans Urs von Balthasars teologi som på den tiden var svært så aktuell. Men de pastorale ansvar og andre grunner gjorde at jeg ikke fikk skrevet det avsluttende arbeidet. (Jeg ble tilkjent graden lisensiat i dogmatikk i 2012 av kardinal Grocholewski i Vatikanet i anerkjennelse av mine teologiske arbeider).

I 2001 fikk jeg ansvaret for sjelesorgen i Villa Carlos Gardel, et av de mest beryktede slumområdene i Buenos Aires på den tiden. Det ble et rikt år og jeg trivdes godt blant folk der. Jeg bodde utenfor, men var der gjerne tre, fire ganger i uken. Messene på søndag var allerede kl. 09.00, da de troende gjerne ville komme hjem før forbryterne våknet. Jeg ble alltid ledsaget inn og ut av villaen. Det skulle ikke skje presten noe. På festen for Maria opptagelse 15. august, gikk vi i prosesjon gjennom hele villaens gater og stier.

Det samme året var spørsmålet oppe om å vende tilbake til Norge, noe som ikke var særlig lett den gangen. Argentinernes måte å møte mennesker på, og også presten, gjorde livet anderledes menneskelig enn det vi opplever her. De vokste på meg. De henvendte seg gjerne til meg som et barn til sin pappa. Det brakte frem langt sterkere faderlige følelser i presten. Dessuten fikk jeg både et godt tilbud fra det teologiske fakultet og fra ordenen, som gjorde valget vanskelig.

Men i begynnelsen av 2002 måtte jeg være med på et nytt prosjekt i Kristiansand. Jeg led under et kraftig kultursjokk i lang tid og det tok meg nesten tre år å komme helt tilbake. Her var jeg menighetsprest i ordenens pastoralteam i St. Ansgar menighet. Videre fikk jeg i oppgave å etablere et familiekontor i bispedømme, så jeg pendlet en uke i måneden til Oslo de fire årene jeg var der. Dessuten hadde jeg ansvaret for den spansktalende sjelesorgen i Kristiansand og Stavanger. I Oslo var jeg med på å utvikle og skrive det ekteskapsforberedende kurset som brukes i bispedømmet.

Høsten 2005 fikk bispedømmet en ny biskop, Bernt Eidsvig. Han ønsket å ha meg som sin generalvikar og fra januar 2006 flyttet jeg til Oslo. Det ble en innholdsrik tid med mange nye utfordringer. Generalvikaren har alle fullmaktene til ordinarius slik kirkeretten definerer ordinarius, kun der hvor retten bruker ordet episkopus, er fullmakten forbeholdt biskopen. Generalvikarens fullmakter er helt uavhengig av biskopens nærvær eller ikke. Så i denne posisjonen ble jeg kjent med andre sider ved Kirken på et høyere plan. Jeg er meget takknemlig for denne tiden og erfaringene jeg fikk.

I august 2009 overtok jeg ansvaret for St. Olav menighet i Oslo mens jeg forsatte nesten halvannet år til som generalvikar. Det ble ganske så meget å gjøre og var nok ikke tjenlig for de to oppgavene. Så da biskopen løste meg fra ansvaret som generalvikar, kunne jeg vie mer tid til sognet.

Men dette var ingen endestasjon. Allerede i september 2013 overtok jeg ansvaret som sogneprest for Mariakirken menighet på Stabekk i Bærum hvor jeg forsatt er. Etterhvert er det faktisk blitt den menigheten hvor jeg har virket lengst som prest.

Så når jeg i dag ser tilbake på 30 år som prest, er jeg forundret og takknemlig over alt det disse årene har brakt med seg. Selvfølgelig er det blitt helt anderledes enn det jeg forestilte meg da jeg ble viet i Kloster Arnstein. Og jeg vet at uten Guds nåde ville dette ikke vært mulig.

Jeg takker og ber for alle de mennesker jeg har møtt i alle disse årene. Om man har vært meg nær eller fjern, ethvert møte er en berikelse, selv om det blir for en kortere tid eller en lengre tid. Og jeg vet i all ydmykhet at jeg ikke bare har lykkes og vært god for alle, så jeg ber også om unnskyldning og tilgivelse for feil og mangler.