Tiden – Søndagsbladet 301218

Kjære menighet,

igjen står vi foran et nytt år. Det er underlig å oppleve hvordan tiden synes å gå fortere og fortere med økt alder. Dessverre er det faktisk tilfellet med oss mennesker. Vi har ikke en lineær tidsoppfatning, men en eksponentiell. Det vil si jo lengre vi har levd, jo fortere oppleves tiden å gå. Det henger sammen med utvikling i livserfaring. Fra et års til to års alder, lever vi dobbelt så lenge etter vår fødsel, noe som gir oss følelsen av at et år er meget langt. Men fra 80 til 81, er det bare en liten forskjell, så vi opplever et år som meget kort. Det er med på å gi oss denne opplevelsen av en tidsakselerasjon. Dette er noe de som mener at det skal være mulig for den medisinske og biologiske forskningen å la oss leve til vi er 120-150 år gamle bør tenke over. Hva er poenget med å bli utgammel på denne jorden, dersom tidsopplevelsen går stadig hurtigere?

Man merker tidsforskjellen også i dagliglivet. Dagene virker kortere, ukene går fortere forbi osv. Det gjør en noe ydmyk, fordi følelsen av å oppnå mindre forsterkes. I det minste opplever jeg det slik.

Ved inngangen til et nytt år, tenker man gjerne på året som er gått, men man ønsker også å se fremover. Det gamle året kan man se på forskjellige plan, fra det globale, til det lokale og til det private. Men det er nok ikke meningen å dvele lenge ved det. Man bør være takknemlig for alt det gode året har gitt og be om tilgivelse for det som har vært gjort galt eller feil. Om man lærer av sine feil er et spørsmål om nåde. Alt kan legges frem i bønn for Gud og man kan så tre frem for Gud i takknemlighet eller i bevissthet om avhengigheten av å motta Guds tilgivende nåde.

Herren sa at hver dag har tilstrekkelig med sin egen bekymring, derfor er det å anbefale å leve en dag om gangen. Våre bekymringer gjør ikke livet lettere. Kanskje dette kunne være noe å arbeide med i det nye året: å leve i nuet.