Sykdom – Søndagsbladet 080718

Kjære menighet,

i internetts, fjernsynets, magasinenes og samfunnets mange reklamer får vi som regel vist dynamiske, aktive, sunne, slanke, velbygde, unge og vitale mennesker. Det er de som teller, det er dem man kan satse på. Det har gått så langt, at mange benytter seg av ulike operative metoder for å se slik ut. Det kan synes som om overfladiske aldri har vært så viktig som nå. Mange tror at det er overflaten som er jeget. Skjønt muligens har mennesker til alle tider vært opptatt med det forfenglige, stolte og hovmodige.

Men de vi nesten aldri får se, er de handikappede, de syke og svake, hvis skikkelser og ansikter ikke ser ut til å egne seg for formidling. De har ikke det glamorøse som kan bedra seerne.

Apostelen Paulus var en som ikke presenterte seg som dynamisk og aktiv. Han skrev om sin avmakt og svakhet, om mishandlinger, nød og forfølgelser og en mengde trengsler. Paulus, som hadde latt seg bevege av Kristi budskap og som gjennom flere misjonsreiser i datidens verden kom helt til Roma, var ikke en vinner: “ … har jeg fått en torn som står meg i kroppen, – et Satans sendebud som skal slå meg i ansiktet, så jeg ikke skal bli for stor på det.” Hvordan han omgås dette, viser han oss med ordene: “hver gang jeg står maktesløs, da er jeg nettopp sterk!”

Hva Paulus mener med tornen i kroppen, vet vi ikke, men høyst sannsynlig er han plaget av en sykdom. Sykdom er en del av livet vi er mer eller mindre fortrolige med. Sykdom kan gjøre hjelpeløs, svak og maktesløs, spesielt dersom man føler seg elendig over en lengre tid. Og den som blir brakt til sykehuset føler seg ofte utlevert. Man må forlate de trygge omgivelsene i hjemmet og kanskje dele rom med helt fremmede mennesker. Man vet ikke om man blir frisk igjen, eller hvordan det vil gå videre. Kanskje forblir et handikap, en begrensning.

Den som er syk, merker lett livets grenser. I det menneskelige samfunn mister man anseelse, fordi man er ofte bare verdt det man aktivt yter. Hvor ofte blir ikke de alvorlig syke, de gamle, de svake og skrøpelige avskrevet og skjøvet vekk. I et ytelses- og konsumsamfunn vet man ikke hva man skal med dem.

I sykdom man kan få ny og dypere innsikt i det menneskelige livet. Man kan lære å forstå at livet er endelig og skrøpelig. Man får livserfaring. Man kan få en ny innstilling til sine medmennesker, særlig når også deres liv er formørket av sykdom og nød. Man blir mer fintfølende, kan bli medfølende og medlidende. De merker at andre kan ha det enda verre enn dem selv. De begynner å ta hver dag som en gave og leve dagene mer bevisst.

Apostelen Paulus opplevde ikke sin sykdom og svakhet på en negativ måte. I livets mange tilskiftelser, utfordringer og trengsler fant han en vei til mysteriet ved Kristi kors.

Korset er et svakhetens tegn. Den som henrettes på korset er virkelig ved veis ende, han dør som en forbryter, forlatt av Gud og menneskene. Kristus led gjennom alt dette til det ytterste. Og likevel er korset for ham blitt tegnet på seier, da han etter døden ble oppvekket og opphøyet til herligheten av Gud.

I avmakt og svakhet finner vi ofte mer nærhet og forbindelse til Gud enn i kraft, makt og sunnhet. Det behøver ikke å føre oss til fortvilelse, fordi det lar oss be på en ærlig måte: “Jeg står foran deg med tomme hender, Herre. Fremmed er for meg dine veier, Herre. Mitt liv overmannes av tvil, mine grenser holder meg fast. Men si du Ordet som trøster og befrir og som fører inn i din store fred.”