Preken: 10. Søndag i kirkeåret, år B

I den første lesningen møter vi Adam og Eva etter at de har spist av treet Gud forbød dem å spise av. I hagen hadde de et eneste bud å forholde seg til. En slange, som «var listigere enn alle ville dyr», som teksten forteller oss, klarer å vikle kvinnen inn i en samtale som fører til at hun ikke lenger ser fylden av alt det gode Gud har gitt mennesket. I stedet sås tvilen i henne på Guds godhet og hun mister tillitten til Gud som vil hindre mennesket å spise frukten av det forbudte treet. Budet brytes med alvorlige og varige konsekvenser for mennesket. Det må forlate hagen og etablere et liv og en sivilisasjon utenfor hagen.

Konsekvensen av syndefallet førte til en flerdimensjonal skade i den menneskelige naturen. Forholdet til Gud ble såret, men også til skaperverket hvor det oppstod en motstand mellom skaperverket og mennesket: «Fordi du … spise av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg … med svette i ansiktet skal du spise ditt brød …» sier Gud til Adam.

Men det oppstår også mellommenneskelige skader: Adam legger skylden på kvinnen for det som er skjedd. I neste generasjon dreper Kain Abel. En siste dimensjon er en skade på selvet som vil slite med å akseptere seg selv.

Slik forlot mennesket paradis og slik fødes mennesket inn i vår verden. En tragisk tilstand, men en tilstand som Gud aldri overså og som Han i frelseshistoriens lange løp søkte å føre mennesket ut av. Men først gjennom Hans Sønn som ble menneske finner Gud det fullstendige menneskelige svaret fra et menneske hvis natur ikke er skadet av ursynden. Kristi menneskevordelse er skaperverkets høydepunkt og hans død og oppstandelse skaperverkets avslutning.

Derfor er det dramatisk at vi i evangeliet får høre hvordan Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus, blir utsatt for en dobbelt beskyldning: Hans slektninger ser på ham som «fra seg selv», som gal, og vil ha tak i ham for å få ham hjem. Det er pinlig for dem det de hører om ham.

De lovkyndige derimot beskylder ham for å være besatt, ikke fordi han handler som en gal, men som en som etter deres oppfatning er utstyrt med en overmenneskelig, uhyggelig makt. For begge beskyldningene har Herren bare et svar: det han er i ferd med å bygge opp viser karakteren til enheten og makten til Gud og Hans hellige Ånd – et verk som det onde ikke kan fremvise -, som viser karakteren til et nytt åndelig fellesskap som ikke kan blandes med tidligere fellesskap. Verket som skal bli er Kirken.

Derfor blir slektningene ikke sluppet til og heller ikke dem som beskylder ham for å være besatt av en ond ånd. De setter likhetstegn mellom Guds Ånd og Satan, noe som er den mest utilgivelige blasfemi. Det står i direkte motsetning til Guds aktive Ånd som er levende tilstede i Kirken som Herren bygger opp.

Hvordan enn mennesket handler – også i Kirken – kan dets handlinger blir kritisert for å stå i motsetning til Guds vilje, men hvor Gud selv handler, blir mennesket dømt om det motsetter seg Hans virke. Det er dette Herren kaller synd mot Den hellige Ånd.

Uten Den hellige Ånd kan Kirken ikke forstås. Kristus og Kirken er ett og det er Den hellige Ånd som er Kirkens indre kraft og som gjør Kristi nærvær mulig. Dette gjelder spesielt gjennom sakramentene som er instrumentene Gud har gitt Kirken for å hjelpe menneskene med å hele de skader arvesynden har slått i den menneskelige natur.