Damian – Søndagsbladet 070517

Kjære menighet,

onsdag feirer vi minnedagen for den hellige pater Damian de Veuster SSCC. Engang sa Mahatma Gandhi dette om ham: «Politikkens og pressens verden kjenner bare få helter som kan sammenlignes med Molokais pater Damian. Det er en lønnsom anstrengelse å søke kilden, hvor slikt heltemot har sin opprinnelse.»

Damian ble født den 3. januar 1840 i landsbyen Tremelo i Belgia. I 19 års alderen trådte han inn i vår orden. Året etter avla han sine evige løfter. Damian ønsket å virke i misjonen og fikk dra til Hawaii. Den 21. mai 1864 ble han presteviet av biskop Maigret SSCC i Honolulu.

I 1860-årene brøt det ut en lepraepidemi på øyriket. Den gang fantes det ingen måte å helbrede eller stanse sykdommen på, så den eneste muligheten myndigheten hadde, var å isolere de syke. På øya Molokai finnes det en flat landtunge, Kalaupapa, som strekker seg nordover ut i havet. I sør er den avgrenset mot resten av øya ved høye fjell. Hit ble de spedalske bragt. Hvis en spedalsk ble oppdaget, måtte han eventuelt jages og fanges og føres bort med vold, da ingen ville forlate sine familier og hjem frivillig. Myndighetene tok enhver de oppdaget, småbarn, barn, ungdommer, voksne og gamle. De syke ble overlatt fullstendig til seg selv. De fikk liten hjelp, og kun det nødvendigste for ikke å dø.

Biskop Maigret likte ikke denne situasjonen, og snakket med noen av sine yngre prester om situasjonen på Molokai. Pater Damian var en av fire som sa seg villige til å reise dit. Han meldte seg til å dra som den første.

Pater Damian kom til Kalaupapa den 10. mai 1873. Han oppdaget snart at det ikke bare ville bli en oppgave å følge de syke med sjelesorg. Han måtte bygge opp en menneskelig tilværelse for de syke. I stedet for jordhytter trengtes det ordentlige hus. Vannledninger var nødvendige og meget annet. Pater Damian tok fatt på alt dette. Da han hadde vært der i tre måneder, regnet han med å bli avløst. Men myndighetene nektet ham å forlate øya, da de var redde for at han var blitt smittet. Så skulle han tilbringe resten av sitt liv der. Han fikk igang jordbruk, og bygget et barnehjem for de foreldreløse. Han tilbød undervisning. I årenes løp utviklet det seg et ordentlig samfunn blant de spedalske og de fikk et stadig mer menneskeverdig liv.

Han delte sitt liv helt med de spedalske og etterhvert sa han alltid «vi spedalske». Hans konsekvent nære liv til de syke førte til at han selv ble smittet, og i 1884 dukket de første tegnene til sykdommen opp. To ganger skulle han få lov til å reise til Honolulu, blant annet for å bli undersøkt. Sykdommen utviklet seg, og i 1889 var det klart at han snart ville dø av den. Mandag etter palmesøndag, den 15. april, dør pater Damian tidlig om morgenen, 49 år gammel. Han ble gravlagt ved kirken St. Philomena i Kalawao.

Pave Pius XII sa engang om ham: «Den hengivne oppofrelsen til denne misjonæren, som gav sitt liv på de fjerne Hawaii-øyene for de spedalske, vil forbli en av de skjønneste sidene ved vår tids apostoliske virke».