Preken: 3. søndag i påsketiden – år A rev

De to disiplene som er på vei til Emmaus snakker sammen om det de har opplevd i Jerusalem. Det har vært rystende å bli vitne til at Herren ble tatt til fange og til slutt henrettet på korset. Mens de går kommer så Herren og slår følge med dem, men underlig nok kjenner de ham ikke igjen. Det at Herren ikke uten videre blir gjenkjent, er noe vi møter i flere av beretningene om Herrens oppstandelse i de ulike evangeliene. Dessuten kan han plutselig være tilstede eller like brått være borte igjen.

Disse vitnesbyrdene og beskrivelsene gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsen. Han er ikke vekket til live gjennom reanimasjon, men stått opp til en annen virkelighet enn vår. Oppstandelsen er noe helt nytt og annet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser disiplene, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten. Disse beskrivelsene gjør oppstandelsesberetningene sannferdige. De er ingen fantasi.

I ordene «vi hadde håpet» møter vi hos de to disiplene den fortvilelse og rådløshet som hadde overveldet dem og mange av disiplene etter Kristi død på korset. Det interessante er at de to ser i Kristus en profet, men ikke Herren. Troen på Jesus Kristus som Herren og Frelseren som overvant døden skulle komme litt senere i de to disiplene, nemlig i det øyeblikket da Herren brøt brødet. Mens de var på vei, hadde de ennå ikke oppnådd den riktige forståelsen av Kristus.

Mens Kristus ennå ikke var gjenkjent av de to, lot han som om han ville gå videre. Men disiplene var allerede blitt så interesserte og nysgjerrige at de ber ham innstendig om å bli. Dette «Bli hos oss» er et uttrykk for åpenbaringens virkning i de to som åpner deres hjerte for mer tro. De søker etter mer, de er nesten kommet frem til svaret.

Da Herren brøt brødet ble disiplenes hjerter og øyne endelig åpnet. Nå forstod de på et dypere plan hva det var som ble dem åpenbart. At Kristus ble usynlig ved det tidspunktet svekket ikke deres tro men understreket at brødsbrytelsen er det sted hvor Herren møtes, selv om han ikke sees.

På veien hadde Herren lagt ut for dem hva Skriften forteller om ham, helt fra Mosebøkene og gjennom alle profetene. Da øynene deres ble åpnet, mintes de at de hadde følt det som en brann i hjertene da Herren forklarte Skriftene. Vi kan tenke oss at disiplene ikke glemte undervisningen de hadde fått på veien av Herren, men at de delte denne med de andre i Jerusalem da de kom tilbake dit. Gleden må ha blitt desto større da de fikk vite at den oppstandene hadde vist seg for Simon Peter.

De fortalte selv hva de hadde opplevd. Vi kan uten videre forestille oss hvordan oppstandelsen må ha vært tema i samtalene blant apostlene og disiplene i tiden etterpå. Erfaringene, møtene og nettopp Herrens undervisning er blitt en del av Kirkens tidlige forkynnelse allerede før de første tekster ble skrevet. De studerte sikkert de gamle skriftene for virkelig å holde fast utlegningen de hadde fått av Herren. Så uten tvil kan vi tillate oss å tro at Kirkens lære i dens kjerne er bygget på Herren selv.

For oss er Emmaus-historien en kilde for håp. I Kirken ledsages vi av Herren når hun legger ut Skriften for oss. Kjenner vi en brann i vårt hjerte når vi lytter til Kirkens utlegning? Lik de to på veien, vil vi kanskje også få møte mennesker på livets vei som åpner våre øyne for sannheten.

I Kirken møter vi Herren helt konkret i kommunionen. Kjenner vi Ham igjen i det brutte brødet? Vi kan be ham å «Bli hos oss», i våre hjerter og våre sinn, slik at vi vet oss ledsaget av ham på vår vei gjennom livet.

«Salig den som tror, uten å se», sa Herren til Thomas. Vi tror, uten å se, at Kristus er den oppstandene Herre som skjenker oss det samme evig livet han selv lever. Vi lytter til hans ord og mottar hans legeme, vi kjenner ham igjen i det vi bryter brødet.