Rettssaken

Rettssaken i Tingretten mellom Oslo Katolske Bispedømme (OKB) og Staten er over. Dommeren håper i følge avisen å være ferdig med dommen til 6. januar neste år. Alt etter utgang, er det vel å forvente at den tapende part, enten det blir OKB eller Staten, vil anke saken til Lagmannsretten. Da blir det nok et års tid til neste runde. Muligens havner alt til slutt i Høyesterett. Med andre ord kan denne prosessen ledsage oss i lang tid fremover.

Personlig skulle jeg ønske denne prosessen ikke fant sted. Men et gode ville være om det som synes å være uklart i tolkningen av loven vil finne sin klarhet. Uansett er det opplagt at uavhengig av enhver lovs ordlyd kan ikke personer registreres på en liste uten deres viten og så presenteres for Staten som om de vet at de står på listen. Og spesielt ikke med personnummer. Dette er blitt korrekt hevdet som krenking av personvernet og det forbauser meg at denne siden av saken ikke har vært mer fremme i media.

At det nevnes i en instruks i 2015 at man bør ha en aktiv innmelding, dvs. at en som blir ført på en slik liste, har hatt en eller annen form for kontakt med dem som fører listen, er ikke å gi loven tilbakevirkende kraft. Som en nå avdød katolikk sa til meg ikke lenge før sin død «at enhver nordmann vet at man ikke kan registrere folk uten deres viten». Hun kunne ikke fatte hva OKB holder på med. At man ikke kan registere folk uten deres viten behøver ikke være nedskrevet da det er helt opplagt.

For OKBs del, skulle jeg ønske vi hadde hatt mot til ydmykhet. I stedet står vi i manges øyne frem som griske og bare opptatt av penger. Både katolske og ikkekatolske venner av meg har gitt meg tilbakemeldinger som går i denne retningen. Det er smertefullt. Kirkens omdømme er blitt ganske skadet av fremgangsmåten vår og jeg undres på om det er verdt det.

Det er selvfølgelig forståelig at vi ønsker å registere alle som er katolikker. At man bruker offentlig tilgjengelige lister for å finne dem, er ikke noe problem. Men det jeg ikke forstår er at man har registrert dem uten å ta kontakt med dem i forveien for å forsikre seg om at de er katolikker. Etter det jeg har hørt, tok man vel en slik kontakt da metoden ble prøvd ut i sin tid. Men når man valgte å se bort fra å ta kontakt med videre registrerte personer, vet jeg ikke.

Et argument jeg ikke forstår i saken, er at vi betjener 200.000 katolikker og derfor trenger så meget penger som mulig. Det kan godt være at der er så mange eller enda flere katolikker i Norge. Men etter mine anslag, antar jeg at det neppe kan være så meget mer enn 35.000 vi har kontakt med i en eller annen form til enhver tid, det være seg messebesøk eller annet. Jo fler katolikker vi registerer, jo lavere blir prosenttallene av dem som faktisk oppsøker kirken i forhold til det hele antallet. Men det er selvfølgelig samtidig klart at det ville være en stor hjelp om vi kunne få støtte for alle som er katolikker i Norge.

Mitt ønske har derfor lenge vært at Staten som har det eneste obligatoriske meldevesenet i landet ville registere dette medlemsskapet selv slik det gjøres i mange land. Om noen så velger å ikke oppgi sin tros- eller livssynstilhørighet får det være greit. Men at Staten forlanger at alle disse skal finnes av tros- eller livssynssamfunnene som ikke har obligatorisk melding ved flytting, er en underlig praksis. Da det dreier seg om en raus fordeling av midler, burde det være i Statens egen interesse å ha denne oversikten selv.

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s