Søndagsbladet 251015

Kjære menighet, 

vi lever i en verden hvor det digitale overtar mer og mer for det analoge. Det kan merkes på forskjellig hold. Et område hvor jeg merker det sterkt er på fotograferingens område. For rundt ti år siden, var det fortsatt menge som mente at filmen er overlegen den digitale sensoren og det stemte sikkert den gangen. Selv brukte jeg fortsatt filmkameraer på den tiden.

Men som det så ofte er med den digitale utviklingen, går den meget raskt. Bare de siste ti årene har vist en enorm utvikling nettopp i sensorene og deres evne til å ta bilder. De er dessuten i dag langt bedre i stand til å fotografere i dårlig lys. En ting er selve den fysiske konstruksjonen av sensorene, det andre er forbedringene i programmene som leser ut dataene fra sensorene. Samtidig har man forstått at de digitale kameraene krever bedre objektiver enn filmkameraene og på dette området er også meget skjedd i de senere år.

Alt dette og annet fører til at kameraene er nesten en generasjon videre etter tre-fire år. Dette er etter min mening en bakside ved den digitale utviklingen. Bare etter få år er alt så utdatert, at det blir vanskelig å få omsatt det eldre utstyret, dersom det ikke er av helt spesielle merker som interesserer samlere. I filmens tid kunne man uten problemer bruke kameraene i 30 og 40 år eller lengre. Her gjemmer det seg helt klart et resursproblem.

Men det er samtidig et stort MEN i denne utviklingen. Det digitale fotografi reiser nemlig noen filosofiske spørsmål. I filmfotograferingen er det et fysisk bindeledd mellom det fotograferte og fotografiet, nemlig at lyset blir «skrevet» på filmen, enten den er negativ eller positiv, sorthvitt eller farger. Lyset transkriberer – «skriver» lyset som et fysisk lag på et fysisk substrat i en indeksert relasjon til det fotograferte objektet eller motivet. Det er knyttet til objektet eller motivet gjennom en faktisk forbindelse eller en reell relasjon uavhengig av interpretasjonen (Roland Barthes: Camera Lucida). Alle trinnene i prosessen går gjennom fysiske elementer.

Mens det digitale bildet har mistet denne optiske og fysiske forbindelse med virkeligheten, da sensoren har erstattet den optiske «skrivingen» med lys til en computerprosess som erstatter en kalkulert rekonstruksjon ved å bruke bare en tredel av de tilgjengelige fotonene. De andre to tredelene er interpolert av prosessoren i konversjonen fra RAW til JPG eller TIF. Det er en virkelighet som ikke er slik vi kjenner den. Med andre ord, kameraet er ikke lenger noe som tar bilder, men som samler data. Lyset blir «skrevet» inn på et fysisk medium, som kan oppbevares, men blir «oversatt» til diskrete nummer mønstre som ikke kan indekseres og som ikke kan tas på, fordi kameraet produserer ikke lenger en «ting», det fysiske bildet, men bare et mønster som inneholder noe annet som trenger noe fremmed, nemlig datamaskinen, for å bli synlig.

Så overgangen fra filmfotografering til digitalfotografering er et ontologisk og fenomenologisk paradigmaskifte som forandrer vår måte hvordan vi tar bilder og lagrer dem for å «kopiere» virkeligheten vi lever i (http://leicaphilia.com/digital-photography-based-on-a-true-story/). Hva konsekvensen av dette betyr for virkelighetsforståelsen i fremtiden, er for tidlig å si. Men jeg er enig med dem som mener at det er helt nødvendig at bilder skrives ut og ikke bare lagres som datafiler. Hva gjør man den dagen disse filene ikke kan leses?

2 thoughts on “Søndagsbladet 251015

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s