Søndagsbladet 111015

Kjære menighet,

mandag og tirsdag som var, hadde vi den andre delen av provinskapittelet i ordenen i Tyskland. Det ble et viktig og avgjørende møte. I løpet av halvåret som var gått siden den første delen, har det vist seg at noen skisser til et nytt prosjekt ikke lar seg gjennomføre. Bemanningssituasjonen er etterhvert blitt stadig vanskeligere grunnet manges fremskredne alder. Jeg har fortalt tidligere at kirken i Kloster Arnstein står foran en omfattende oppussing som vil strekke seg over mange år.

Derfor ble det besluttet etter lange diskusjoner å gi klosteret tilbake til bispedømmet Limburg den 31.12.2018 og forlate det. Vi forpaktet det for 99 år i 1919, så tiden er ute om tre år. Det er selvfølgelig dramatisk og smertefullt. Klosteret har vært en viktig del av vår identitet i Tyskland og har også gitt oss navnet vårt der. I Tyskland er vi nemlig kjent som Arnsteiner Patres.

Vanskelighetene vi har i Tyskland er at vi selv bare har få yngre igjen og vi er alle over 50 år gamle. I en sunn tilvekstsituasjon skulle jeg vært i den eldre halvdelen og ikke en av de aller yngste. En annen ting er at den måten vi har arbeidet på gjennom mange år, dessverre er utdøende. I Tyskland er kirkebesøket tydelig dalende. Det er helt anderledes nå enn da jeg var der i åtti- og nittiårene. Skal vi kunne fornye oss, må vi finne andre og nye oppgaver. Om det for eksempel finnes noe nytt i tilknytning til den store flyktningestrømmen som er langt større i Tyskland enn i Norge, kan være en mulighet. I år antar de at så meget som en million flyktninger kan komme til Tyskland.

For meg personlig gjorde det godt å få være noen dager i Tyskland og delta i et mer regulert ordensliv enn vi kan ha her. Da situasjonen nå er noe anspent i provinsen, kommer vi til å ha tre møter til i provinsrådet i vårt kloster i Werne før jul. Noe som betyr mye reising for meg. Jeg flyr til Düsseldorf, som bare er mulig med mellomlanding i København eller i Amsterdam. Fra Düsseldorf er det en og en halv time med tog til Werne. Med tiden i flyet og ventingen på flyplassene, tar reisen det meste av dagen hver vei. Så for å være en dag på møte, må jeg være borte i tre dager fra menigheten. Noe som ikke er helt heldig.

Utfordringen er å gjøre det beste ut av situasjonen og stå til tjeneste i den grad det er mulig.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s