Preken: St. Olav

Notatene til prekenen som ble holdt noe anderledes:

Når vi ferier den hellige kongen Olav, er det viktig å forstå at Olav ville være en katolsk konge. Vil vi forstå ham og hans samtid, må vi forstå katolsk tro og kirke. Uten en slik forståelse er ikke middelalderen tilgjengelig for oss nålevende mennesker. Vi ferier ikke den norske kongen Olav, men den katolske kongen Olav. Vektleggingen av det norske ved Olav er ikke viktig. Nei, det er det katolske vi må legge vekt på. Å være opptatt av det norske er en følge av den moderne nasjonalstatstanken som Olav ikke tilhørte.

Under sitt opphold i Rouen ble Olav kjent med sitt store forbilde for den kristne kongsgjerningen, Karl den Store, Carolus Magnus. Ikke uten grunn kalte Olav sin sønn Magnus etter Karl den Store. Kongen er kalt av Gud til å være folkets hyrde. Kongen står i Guds tjeneste og blir velsignet av Kirken til sin tjeneste. Kongen kan ikke være overhode for noen kirke, han er bare en tjener.

Olav gav sitt liv for sin kamp for å legge Norge under den kristne loven og dermed bryte med de tradisjonelle lover og bestemmelser. Norge skulle være en del av den universelle kirke med hele sitt folk og følgelig en del av datidens verden.

Av og til leser jeg meninger om at Olav ikke kan være noen helgen, da han ikke alltid oppførte seg lik en helgen. Eller han måtte som konge utøve den makt en konge må utøve.

Her er det en farlig misforståelse. Kirken har aldri lært at en helgen er et menneske som aldri begår en feil. Men helgenen vet om sine feil og angrer dem. Dessuten ærer vi den hellige Olav som en som gav sitt liv for troen, som en martyr. Å gi sitt liv for troen står høyere enn alt annet og en person som gjør det, kan æres som helgen, selv om der har vært handlinger i livet som ikke har vært helgenmessige.

De mange jærtegn som er berettet etter hans død, har Kirken tolket som en bekreftelse på hans hellighet og den har gjort rett i det. Den enorme betydning hans legeme fikk for pilegrimene fra mange steder ikke bare i Norge, men fra hele Europa, understreker universaliteten i Olavs død.

En pilegrim i middelalderen gikk ikke den lange veien til Nidaros for å oppleve Guds natur eller å finne fred i seg selv, slik mange av dagens pilegrimer ønsker det. Nei, de gikk helt bevisst til helgenkongens grav for å gjøre bot for egne eller andres synder, eller for å be om forbønn i de forskjelligste anliggender, eller for å be om helbredelse. Pilegrimen var en troende som hadde Kristus som sentrum i sin eksistens og som helgenen viste til. Ved helgenens grav mottok de Kirkens sakramenter. Nidarosdomen med helgenkongens grav i oktogonen, var for pilegrimen et sted hvor himmelen berører jorden. Å kunne gå under skrinet med helgenens legeme var å dykke inn i stråleglansen fra himmelen og motta nåde og velsignelse.

Å gå til domkirken i dag som hverken inneholder helgenkongens grav eller Herrens tabernakel, er å oppsøke et tomt bygg uten noen spesiell forbindelse til det himmelske Jerusalem. Når oppholdet samtidig rammes inn av en slags festival med utkledde mennesker og lite religiøs musikk, forstår vi hvor langt unna vi er Norges storhetstid.

Mer enn noen gang trenger vårt land og vårt folk helgenkongens forbønn om at vi må forbli trofaste til vår herre Jesus Kristus, den konge som Olav med rette bøyde sitt hode for og gav sitt liv for.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s