Søndagsbladet 250115

Kjære menighet,

denne helgen har jeg deltatt ved samlingsdagene for diakonkadidater og – aspiranter med ektefeller på Katarinahjemmet. Jeg er medlem i bispedømmets kommisjon for diakonatet. Hovedtema for samlingsdagene er formasjon. Selv fikk jeg i oppdrag å holde et innlegg om hva formasjon er.

Det er ikke et ord som er så meget brukt i forbindelse med utdannelse på norsk. Ordet brukes gjerne i helt andre sammenhenger. Men på engelsk brukes det i den sammenhengen vi bruker ordet i vår kirke. I ordboken står det at en av betydningene av «formation» er den personlige forbredelsen som Den katolske kirke tilbyr folk for en definert misjon; et program for åndelig og akademisk utdannelse.

Så ordet ”formasjon” peker slik jeg forstår det i retning av å ”forme”. Man ønsker at en person ikke kun tilegner seg  kunnskap, men at personen formes både gjennom denne og gjennom livet man fører innenfor den kirkelige rammen. Det dreier seg om en helhetlig utdannelse over flere plan av menneskets eksistens.

Diakonen vil virke innenfor fire grunnleggende områder i det kirkelige livet: martyrium – liturgi – diakoni – katekese og en formasjon må fylle disse fire med innhold for både for kandidaten som forbereder seg og for tjenesten og livet til diakonen. De fire områdene er ikke fire adskilte områder men kan gå i hverandre på forskjellige måter. Kort fortalt er martyriet vitnesbyrdet man er kalt til å gi som kristen, liturgien er feiringen av Guds storhet og Guds gaver til de troende i Kirken, diakoni er tjenesten for andre, spesielt for de fattige og syke og katekese er undervisningen i troen både av barn, ungdom og voksne.

Da formasjonen skal favne hele mennesket, trenger den tid. Det må være rom for vekst og utvikling. Formasjonens forskjellige elementer skal hjelpe til det. Formasjonen vil ha en minstetid som leder gjennom de enkelte trinn frem til ordinasjonen. Men formasjon avsluttes ikke med ordinasjonen. Formasjonen i dens forskjellige elementer bør ledsage hele livet i en eller annen form.

Elementer i formasjonen er blant annet: bønn, skriftlesning, retrett, studium og praksis. Men dette er elementer som ikke bør stå uavhengig ved siden av hverandre, men bør være vevd sammen til en helhet som ledsager livet. De kan bære frukt for hverandre.

Vår kirke har hatt diakoner helt siden apostlenes tid. Jeg vil anbefale å lese kapittel 6 og 7 av apostlenes gjerninger. Der leser vi om begrunnelsen for å velge ut menn til denne tjenesten og hvem de første var. Vi får beskrevet ordinasjonen ved håndspåleggelse, slik vi gjør den dag i dag. Spesielt interessant er det å lese Stefanus lange tale i kapittel 7. Den forteller at han må ha fått en god utdannelse, ja, hele hans holdning i møtet med beskyldningene mot seg og under hans martyrium viser til en vellykket og gjennomført formasjon.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s