Søndagsbladet 040115

Kjære menighet,

å begynne et nytt år gir meg lyst til å reflektere litt over fenomenet tid. Fordi tiden er noe som glipper for oss i det vi forsøker å tenke over den. Tiden stopper aldri opp, men strømmer uavbrutt videre. Tiden kommer, tiden er og tiden var. Følelsen av tiden kan være relativ. Den kan synes å gå langsommere når vi ikke har noe å gjøre enn når vi er meget opptatt. Gleder vi oss og ser frem til noe som skal skje, synes tiden å gå langsommere for likesom å gjøre forventningen enda tyngere. Og så når det endelig kommer det vi har gledet oss til, går tiden plutselig meget fortere. Kjeder vi oss synes tiden heller ikke å avansere fort nok.

Tiden virker heller ikke rettlinjet eller lik gjennom livets gang. Jo lenger vi lever, jo raskere synes den å gå. Det må henge sammen med våre erfaringer som gjør livet stadig mer kjent for oss og ikke lenger så spennende som da vi var barn.

Men er tiden syklisk? Nå er året bygget opp på en måte som gjør at ting gjentar seg år etter år. Kanskje det er med på å gi oss følelsen at tiden går fortere fordi vi har opplevd det før? Men samtidig er det en visdom i gjentagelsene. Særlig når vi tenker over kirkeåret som fyller året med forskjellige perioder hvor vi møter Herren igjen og igjen i hans verk for vår frelses skyld. Det gir året innhold og dybde og selv om mange fester og tekster gjentar seg, kan den troende stadig oppdage nye sider og lese det samme med nye øyne og ny forståelse.

Tiden spiller også en rolle i Herrens eget liv. Guds Sønn er før tiden, fra evighet av. Gud er før skaperverket. Skapelsen av skaperverket skaper også tiden. Tiden blir en virkelighet utenfor Guds virkelighet og som er forskjellig fra Guds tidløse virkelighet. Det gjør at man kan spørre seg om det finnes noe»før» eller «etter» i Gud eller for Gud, da det er tidens begreper. For oss i tiden er det vanskelig å begripe en tidløs virkelighet utenfor tiden.

Men det er fra denne tidløse virkeligheten Guds Sønn trer inn på et tidspunkt i vår virkelighet i tiden. Det gir inkarnasjonen en historisk plass. Samtidig er det fascinerende at i det meste av tiden Sønnen er blant oss mennesker som en av oss, er han ukjent for oss. Først når «timen» hans er kommet trer han ut i offentligheten og begynner det virke vi kjenner ham best for. Denne offentlige tiden blir kort i et menneskelivs perspektiv. Men hans død og oppstandelse fører ikke til at han trer ut av tiden igjen for godt. Nei, han skaper Kirken som sin brud og som det rom hvor han kommer de troende sakramentalt i møte i tiden som følger. Sønnen forblir i en form for spenning mellom sitt tidløse liv i Guds evighet og sitt varige sakramentale nærvær i Kirken som vandrer gjennom tiden. Dette er bare mulig gjennom Den hellige Ånds virke.

Det betyr at for vår historie er det et før og etter. Virkeligheten er ikke lenger den samme fordi døden etter Kristus inneholder oppstandelsens mulighet og gave. Det er skaperverkets høydepunkt og fullendelse. Døden har ikke lenger det siste ordet i menneskets eksistens som nå kan gå over i Guds tidløse virkelighet, inn i Guds treenige fellesskap.

Nå kan man strekke spørsmålstillingen lenger ut. Dersom Guds Sønns inkarnasjon, død og oppstandelse er skaperverkets høydepunkt, kan vi tenke oss at det er dets midtpunkt, også tidsmessig. Dette fordi all frelse både før og etter Kristus er kun mulig i Herrens død og oppstandelse som er frelsens nøkkel. Dette «pro nobis» (for oss) virker i tidens retninger bakover og forover på en måte at all tid er bøyd inn mot midtpunktet.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s