Preken: 3. søndag i påsketiden

Kirkens første dag er en dramatisk dag. Det er skjedd noe helt nytt som aldri har skjedd før. Et menneske er stått opp fra de døde. Døden kunne ikke holde på Guds Sønn som er blitt menneske. Hans menneskelige natur er uten synd og derfor kan Faderen vekke ham opp. Men han er oppstanden til en ny virkelighet.

Det må være grunnen til at de to disiplene som er på vei til Emmaus ikke kjenner ham igjen selv om de kommer til å tilbringe noen timer med den oppstandene. Dette gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser dem, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Dramatikken for Herren er å hjelpe Kirken i hennes fødsel til virkelig å kunne tro på oppstandelsens sannhet. Han må se til at de nødvendige vitner får møte ham og tro. Derfor får disse to disiplene, hvorav den ene er nevnt med navn, Kleopas, oppleve den uventede gleden å få gå sammen med Herren. Men de kjenner ham foreløbig ikke igjen.

I ordene «vi hadde håpet» møter vi hos de to disiplene den fortvilelse og rådløshet som hadde overveldet dem og mange av disiplene etter Kristi død på korset. Det interessante er at de to ser i Kristus en profet, men ikke Herren. Troen på Jesus Kristus som Herren og Frelseren som overvant døden skulle komme litt senere i de to disiplene, nemlig i det øyeblikket da Herren brøt brødet. Mens de var på vei, hadde de ennå ikke oppnådd den riktige forståelsen av Kristus.

På veien utlegger så Herren for dem hva Skriften forteller om ham, helt fra Mosebøkene og gjennom alle profetene. Da øynene deres ble åpnet, mintes de at de hadde følt det som en brann i hjertene da Herren forklarte Skriftene.

Her kan vi tillate oss å spørre oss om de to disiplene ikke delte den utlegningen som var blitt dem til del med de andre. Vi kan tenke oss at denne kunnskapen som i så fall stammer fra Herren selv, lever videre i Kirken. Kirkens utlegning av Skriftene, de vi kaller Det gamle testamentet, i lys av hvem Herren er, kan altså gå tilbake til Herren selv.

Mens Kristus ennå ikke var gjenkjent av de to, lot han som om han ville gå videre. Men disiplene var allerede blitt så interesserte og nysgjerrige at de ber ham om å bli. Dette «Bli hos oss» er et uttrykk for åpenbaringens virkning i de to som åpner deres hjerte for mer tro. De søker etter mer, de er nesten kommet frem til svaret.

Da Herren brøt brødet ble disiplenes hjerter og øyne endelig åpnet. Nå forstod de på et dypere plan hva det var som ble dem åpenbart. At Kristus ble usynlig ved det tidspunktet svekket ikke deres tro men understreket at brødsbrytelsen er det sted hvor Herren møtes, selv om han ikke sees.

For oss er Emmaus-historien en kilde for håp. Lik de to på veien, vil vi kanskje også få møte mennesker på livets vei som åpner våre øyne for sannheten. I Kirken ledsages vi av Herren når hun legger ut Skriften for oss. Kjenner vi en brann i vårt hjerte når vi lytter til Kirkens utlegning?

I Kirken møter vi Herren helt konkret i kommunionen. Kjenner vi Ham igjen i det brutte brødet? Vi kan be ham å «Bli hos oss», i våre hjerter og våre sinn, slik at vi vet oss ledsaget av ham på vår vei gjennom livet.

«Salig den som tror, uten å se», sa Herren til Thomas. Vi tror, uten å se, at Kristus er den oppstandene Herre som skjenker oss det samme evig livet han selv lever. Vi lytter til hans ord og mottar hans legeme, vi kjenner ham igjen i det vi bryter brødet.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s