Oppfølgingstanker

Mitt innlegg om avskjeden fra Akersveien førte til reaksjoner fra mange hvor de aller fleste utviste en sympati som jeg er takknemlig for og setter pris på. Spesielt en god telefonsamtale med et godt forslag var en god hjelp.

Men utifra reaksjonene vil jeg tilføye noen informasjoner og tanker.

Jeg skrev at jeg har mange ting og sikkert en god del som er unødvendig og som kunne ha blitt sortert ut dersom jeg hadde hatt bedre tid rundt flyttingen. Jeg regner med at det blir mulig å ordne her. Det mange nok ikke er klar over, er at meget er bøker. I tillegg til mine egne (dersom man kan si noe slikt i ordenslivet), så har jeg nå også mange bøker med meg fra vårt ordensbibliotek som jeg måtte overta da vi ikke kunne fortsette i Kristiansand.

At jeg brukte et flyttebyrå har to grunner. Den ene er at jeg ikke hadde meget tid til å pakke alt, selv om jeg arbeidet sammen med byrået. Men hovedgrunnen er at jeg allerede i noen år er plaget med artrose i hendene og kan ikke gjøre så meget av gangen før det blir for smertefullt. Det gjør vondt å gripe, løfte og bære. Spesielt er gripeevnen nedsatt i venstre hånd og det er ikke få ganger de siste årene at jeg har mistet ting jeg trodde jeg grep med den hånden.

Det sier jeg ikke for å klage. Det får være en del av det korset jeg må bære. Ens egen historie er også en del av ens kors. Det er noe som må bæres, men ikke fortrenges eller glemmes. De sår man blir påført i livet er en side av ens liv og vei. Samtidig åpner de den menneskelige svakheten og kan røre ved angsten.

Overgangen fra en type sognearbeid til en helt annen, hvor mine svakheter vil bli blottstilt på en helt annen måte, er en del av dette. I troen kan jeg håpe på at jeg blir sterk når jeg er svak. Guds nåde bærer meget mer enn man er klar over. At jeg fortsatt er der jeg er, er uten tvil et bevis på nåden.

7 thoughts on “Oppfølgingstanker

  1. Det er leit å høre at du ikke føler at du råder over noe som berører deg. Det er dessverre mange mennesker som har det slik. I vesten, særlig i Norge, oppsøker vi ofte støtte fra psykiatrien når vi ikke vet hvor vi hører hjemme, vi føler oss fremmed, eller når vi føler oss som maktesløs ofre. At du mener det er et nederlag å komme til Asker og Bærum menighet er sikkert leit for både deg og for menigheten som ville gjerne bli kjent med deg. Håper du finner din vei, Pater.

    • Slik jeg ser det har du, pater Arne, uttalt deg klart. Og du skriver først og fremst om en frustrasjon over ikke å få være lenge nok på hvert sted som du binder deg til. Du savner kontinuitet til menigheten og steder som blir deg kjær. Ingen må tolke det dithen at du føler det som et nederlag å komme til Asker og Bærum. Jeg vet at du gjør alt for alle samme hvor du er.

      • Det Åse Marit skriver her, gir jeg min fulle støtte! Vi savner deg i St. Olav, og menigheten i Bærum er kjempeheldige som har fått deg som sokneprest! Gud skje lov er det ikke så langt å dra til deg, heller. Så regn med å få besøk fra gamle soknebarn, også ;->.

  2. Beklager at jeg feiltolket din opplevelse av bli forflyttet til Stabekk mot din vilje som kritikk. Jeg vil gjerne forklare hvordan misforståelsen oppsto. Jeg festet meg nok med hvordan du beskriver Stabekk som et ‘stusselig’ området og at du mener det er vanskelig å oppholde deg i presteboligen som du synes er ‘utrivelig’ mens du venter på å få bo på ‘halvparten av plassen’ du har hatt i flere år. Men, selvfølgelig forstår jeg nå at du opplever det som positivt å komme til menigheten.

    • Det går bra. Jeg ser at det kan tolkes som kritikk og det er jo noe kritikk i det. Men det er ikke rettet mot Stabekk, men i fremgangsmåten og den manglende kommunikasjonen rundt forflyttningen. Det tar faktisk lengre tid enn man kanskje er klar over virkelig å arbeide seg inn et sted og at den nødvendig gjensidige tilliten for sjelesorgen kan bygges opp. Dessuten tar det tid å bygge opp tilstrekkelig kompetanse som f.eks. det å være generalvikar. Da er det synd å måtte dra akkurat når det virkelig er begynt å bli bra. Min opplevelse er at det har skjedd nesten hele veien i mitt ordensliv og presteliv og da er det fristende å føle seg frustrert.
      Jeg er jo ansvarlig for ombyggingen av Villa Maria og det ser lovende ut på tegningene, så jeg ser frem til sommeren når vi kan ta i bruk det nye anlegget. Jeg håper det blir både til glede for menigheten og for oss som kommer til å bo her. Inntil da opplever jeg det nåværende mer som en overgang enn som noe blivende.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s