Preken: 16. søndag i kirkeåret

Innholdet i den første lesningen og i evangeliet handler om gjestfrihet. I begge tilfeller kommer det en gjest; begge gangene dreier det seg om spørsmålet om hvordan man behandler en gjest og hva denne gjestfriheten betyr.

I lesningen kommer Gud til Abraham i form av tre menn. Abraham løper imot dem og ber dem om å være hans gjester. Raskt og ivrig gjør han alt for at dette møtet skal bli til en fest. Uten å vite det er det Gud han betjener. Det viser seg først helt mot slutten av dette møtet.

Gjesten sier til Abraham: ”Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn”. En sønn, det er det Abraham og Sara har ventet på hele livet. Når de nå får høre dette, er de egentlig ikke lenger i en alder for å få barn. Men løftet vil bli oppfylt. Så de som egentlig fikk en gave, var ikke gjestene, men Abraham og Sara.

Den samme dynamikken møter vi i evangeliet. Jesus kommer som gjest. ”Marta mottok ham i sitt hjem”. Hun går helt opp i skulle betjene ham. Og hun ergrer seg over at hennes søster, Maria, overlater alt arbeidet til henne. ”Si til henne at hun skal komme og hjelpe meg!”, ber hun Jesus om. Men han reagerer på en uventet måte: ”Marta, Marta, du maser og strever med så meget. mens så lite, ja bare ett, er nødvendig. Maria har valgt den beste del …” Herren er en helt spesiell gjest. Han er ikke kommet for å la seg tjene, men for å være til for andre for å gi dem gaver. Det har Maria forstått. Hun lytter til Herren og gjør det som virkelig er viktig.

Begge beskrivelsene av gjestfrihet, med Abraham og Gud, med Marta, Maria og Jesus, vil fortelle oss det samme. Dersom Gud kommer som gjest til oss, skal vi være åpne for Ham. Vi skal ta Ham vennlig imot. Dersom vi gjør det, som Abraham, som Marta og Maria, da er heller ikke vi dem som gir, men som mottar. Også vi får gaver av Gud som er uendelig verdifulle.

Det er nettopp i denne situasjonen vi befinner oss når vi feirer eukaristi med hverandre. Vi har forberedt alt for det. Alterrommet er utsmykket. Brød og vin er forberedt. Orgelet spiller og gir alt en festlig ramme. Derfor kan vi si: Gud, du kan komme. Alt er forberedt.

Og Han kommer virkelig. Det skjer det samme som hos Abraham, som hos Marta og Maria. Vi blir nå rikelig velsignet. Herren skjenker oss sitt Ord. Med dette ”Herrens Ord” blir vi styrket i håpet om at vi ikke er alene på vår vei gjennom livet. Nei, Gud går med oss og sier sitt Ord også i situasjoner hvor vi blir målløse, eller hvor vi ikke vet hva vi skal si. Nettopp da sier Han til oss: det er bra at du finnes. Du er villet. Du er elsket og akseptert av meg i alt og ved alt. Derfor er det så viktig å lytte til dette Ordet slik Maria gjør det i evangeliet.

Men vi får mer enn som så. I Kristi legeme og blod forener Herren seg med oss på en måte som er helt unik, så unik at det overgår vår forståelse. ”Det er mitt legeme – det er mitt blod”. Kristus gir oss ikke et eller annet. Han gir seg selv. Han går helt opp i oss og gjennomtrenger oss innenfra med sin ånd. Gjestfriheten blir her forvandlet til et fellesskap som fører sammen og forener for bestandig.

Kan vi gjøre noe mer eller bedre enn å takke for det? Være takknemlige? La oss be om at vi blir stadig bedre til å leve av det Gud gir oss.