Preken: 15. søndag i kirkeåret

I troen er ikke alt like lett for oss mennesker. Vi ønsker selvfølgelig å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Han søker oss i vårt innerste vesen, der Han trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn synes vi det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Moses forsøker å få folket til å forstå noe av dette på datidens vis. Han sier at Guds bud er ikke ”vanskelige eller fjerne”, fordi de er innskrevet i oss, i vår munn og i vårt hjerte. Det dreier seg om kjærligheten som strømmer ut fra ens hjerte.

Gud søkte allerede i gammeltestamentlig tid menneskets hjerte. Hans bud skulle hjelpe folket til å åpne hjertene for Gud, ikke til å forvandle dem til hardhjertede lover for å dømme andre og utgrense dem fra samfunnet.

Kristus blir sendt av Faderen for å rette opp den skjeve utviklingen. Paulus gir oss en dyp forståelse av hvem Kristus er. Han er intet vanlig menneske, men Guds Sønn fra evighet av. Alt er skapt i ham, alt tilhører ham.

I Kristi offer, i hans lidelse, død og oppstandelse, settes vi fri fra loven for å gjenfødes i kjærligheten. Selv om Det gamle Testamentet åpnet for å elske Herren, vår Gud, av hele vårt hjerte og hele vår sjel, med all vår kraft og all vår hug, og vår neste som oss selv, som den lovkyndige sier så riktig, er det som om det ikke ble levet eller realisert. Lovene, ritualene og reglene ble så viktige at hjertet ikke lenger ble hørt.

Dette vil Herren understreke med lignelsen om den barmhjertige samaritaner. Verken presten eller levitten, som utfra Skriften og loven skulle visst bedre, hadde hjerte eller tid for den sårede som lå i veikanten. Det var en fremmed som kom forbi, en samaritaner, som viste seg å ha et hjerte og tilstrekkelig tid for den sårede.

Barmhjertigheten han utviste, er både oppfyllelsen av de gamle bud og Kristi nye kjærlighetsbud. Det er det dreier seg om, det er det vi skal gå bort og gjøre som samaritaneren. Det er det offer Gud bad om allerede i Det gamle Testamentet. Det er det eneste ekte offer, kjærlighetens offer. Hjertet som er åpent og gir. Det er i grunnen ikke noe mer som behøver å sies eller tilføyes til det.

Kunsten er å lære og se bort fra seg selv. Noe slikt er ikke nødvendigvis lett å gjøre på én gang. Det kan være snakk om en prosess som vi må være villige til å tre inn i og hvor vi må lære skritt for skritt å åpne vårt hjerte stadig mer. Det er ikke noe vi behøver å være redd for, fordi Gud skjenker oss det som er nødvendig ved å ha tatt bolig i vårt hjerte i forveien. Han må få virke i oss slik at Hans kjærlighet vokser stadig mer frem i oss og får strømme ut av oss.

Vi kan ikke planlegge når kjærligheten blir krevet, den må bare være en naturlig side av vår kristne eksistens. Det viktige er at vi ikke lukker oss inne bak lover, regler og riter i vårt liv, men at vi tør å la hjerte bevege oss. Merker vi at vi faller tilbake, kan vi alltid begynne på nytt igjen. Herren har sagt at det knuste hjerte vil han ikke forsmå. Derfor kan vi trykt anbefale ham vårt hjerte og la ham hjelpe oss til å vokse i kjærlighet til Gud, til vår neste og til oss selv.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s