Preken: 13. søndag i kirkeåret

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. Søndagen i kirkeåret, dvs. de neste 18 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer tingene: “Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem”. Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Evangelistens fremstilling av Jesu vandring til Jerusalem bruker et bilde på vår jordiske eksistens som ligger oss menneskelig nært: vi er alle på en reise gjennom livet med høyde fjell og dype daler. Det er ingen bekvem vei da den kan føre oss over mange stener og klipper, som ofte forblir innhyllet i mørket og kan være tung, men som mottar lys fra dens mål, som mottar energi og kraft fra Jesus Kristus og som får en dyp mening fra Gud. Hva Jesus sier til oss på veien, bør alltid tenkes gjennom på nytt. Vi går ikke veien alene, men i fellesskapet med brødrene og søstrene; kanskje i motsetning til mange mennesker, men alltid under Guds plan og ledsagelse.

Like etter Jesu oppbrudd skjer det noe. Samaritanene nekter å ta imot ham og hans disipler. Jakob og Johannes ønsker å straffe dem på samme måte som Elija straffet kong Ahasja da han lot ild komme fra himmelen ved Guds hjelp.

Men Jesus avviser ønsket om straff. Den Gud han forkynner er ingen Gud som straffer eller hevner seg. For ham er det viktigere å gå sin helt spesielle vei til avvisning og spott. Slik viser Jesus kjærligheten til fienden og korrigerer disiplenes gale holdning. Ved veiens begynnelse skal det være klart at Herren handler i tråd med det evangelium han forkynner. I stedet for straff setter han et fredens tegn.

Det er et tegn for alle kristne som møter motstand og fiendskap. Det er vanskelig å overvinne lysten i hjertet til å øve gjengjeld og hevne seg og i stedet svare motstanderen åpnet og med tilgivelse. Til det trengs det ikke nødvendigvis mange ord. Det greier seg om en gest i en fredelig holdning. Det er ikke svakhet, men styrken i det å overvinne seg selv og velge det gode.

I den andre delen av evangeliet understreker Herren tyngden i etterfølgelsen. Vi hører tre krav han stiller dem som følger ham. Det skal gjøre disippelen klar over storheten og kravet som stilles til kallet. De kan virke avskrekkende men er ment å skulle vekke interessen for kallet. Selvfølgelig dreier det seg om en avgjørelse som er alvorlig og som skal være nøye gjennomtenkt. Dette fordi det dreier seg om å forkynne Guds rike og det er så stort at enhver anstrengelse lønner seg.

Kravene kan synes harde og umenneskelige, men de samsvarer med Herrens egen holdning som var uten kompromisser. Han søker mennesker som er villige til å gi seg helt til Gud og Hans kall slik Herren selv gjør det i sin egen person og i sin tjeneste for andre. Disse lever under løftet: ”Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike …” (Luk 22,28-30).

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s