Preken: 10. søndag i kirkeåret

I dag hører vi om to mennesker som blir vekket fra de døde. Men det er en forskjell på hvordan det skjer. Profeten Elija gjør det på en annen måte enn Herren.

Enken er sint på profeten, hun mener at profeten er kommet til henne for å minne henne på hennes synd som var grunnen til at sønnen måtte død. Det er en måte å tenke over sammenhenger mellom synd og hendelser på, som er fremmed for kristen tro.

Men Elija trygler Gud for å gi kvinnen troen tilbake. Han strekker seg tre ganger over barnet som vekkes til livet. Kvinnen får barnet tilbake og hun bekjenner sin tro.

Herren møter et likfølge på vei ut av byen Nain og han vekker den døde fordi han ble grepet av medlidenhet med enken som hadde mistet sin eneste sønn. Det er motivet for hans handling. Han blir på ingen måte utfordret til det og han behøver ikke trygle på noen måte eller gjøre noen handling for å overføre nytt liv til den døde slik Elija gjorde det ved å strekke seg over barnet. Nei, det holder med en enkel gest som stopper følget. Han legger sin hånd på båren og befaler den døde å stå opp.

Herren viser seg som herre over liv og død. Derfor er det ikke vanskeligere for ham å vekke en død til livet enn å helbrede en syk. Begge deler er for ham tegn på det som er viktigst, nemlig å vekke mennesket fra syndens åndelige død. Vi ser det i den kjente historien hvor den lamme blir senket fra taket for Herrens føtter og han tilgir den syke før han helbreder ham. Han spør de tilstedeværende: ”Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’?” (Mark 2,9)

Gjennom sin hengivelse på korset har Herren fullmakt til å tilgi synder. Å helbrede syke og oppvekke døde er den ”lettere” fullmakten for ham.

I den andre lesningen forteller Paulus oss om sin sterke omvendelse. Det Herren gjør med Paulus overgår det han gjorde med den unge mannen fra Nain. I Paulus blir hele hans eksistens forvandlet til den åndelige motsetning. Fra å være en som utfra en ”nidkjærhet for” forfedrenes tradisjoner forfulgte de kristne, blir han revet ut av denne tradisjonen for å forkynne et evangelium, som han ikke kjente fra tradisjonen, men som Herren åpenbarte for ham.

Likevel erkjenner Paulus at han ble utkåret til dette allerede ”fra mors liv av”, et kall som stikker dypere enn alt annet livet hadde brakt ham senere. Så det som skjedde på veien til Damaskus førte ham egentlig til det som var hans opprinnelige kall. Paulus forstod bedre enn de fleste hvor nytt det glade budskapet er og hvilken frigjøring det ligger i det. Og han forstod at dette budskapet er åpent for hedningene.

Det sentrale i dette budskapet er at vi får tilgivelse for våre synder, en tilgivelse som gjør livet like nytt som på dåpens dag. Tilgivelse fra synd er viktigere enn helbredelse fra sykdom eller oppvekking fra de døde. Det er synden som ødelegger menneskenes åndelige liv og vekst, mer enn sykdom og død kan gjøre. Derfor er hele tiden det sentrale for Herren å tilgi menneskene, å skjenke dem sjelelig helbred og åndelig nytt liv. Helbredelsene og oppvekkelsene viser til fullmakten som ligger i Herrens ord når han tilgir noen. Denne fullmakten har Herren gitt videre til Kirken for at ikke bare menneskene som var så heldige å få møte han skulle tilgis, men at alle mennesker skal kunne nå tilgivelse gjennom Kirken.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s