Julen feirer vi at Guds kjærlighet ble konkret på en hel spesiell måte da Sønnen tok på seg vårt kjød og kom inn i vår verden. Han ble en av oss, lik oss i alt, unntagen i synd. Han, som er født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, trådte inn i vår virkelighet for å frelse oss.
Vi vet ikke meget om Jesu barndom og oppvekst. Men vi vet at han levde et familieliv med Maria og Josef i Nasaret. I den største delen av sitt liv blant oss i vår verden, levde Guds Sønn det som var et helt alminnelig menneskeliv i hans samtid.
Dagens evangelium forteller en av de få hendelsene som er overlevert fra Herrens oppvekst. Riktignok forteller Lukas oss at Den hellige familien hvert år pleide å ”dra opp til Jerusalem på påskefesten”. Det forteller oss om en familie som er rotfestet i sin tro og folkets tradisjoner. Vi kan regne med at de også gjorde dette i årene som fulgte hendelsen da Herren var 12 år gammel.
Det sentrale i denne hendelsen, er ikke at Herren allerede som ung utviste en usedvanlig forstand. Nei, kjernen er utsagnet om at han ”hører til der hvor” hans Far er. Det forteller oss to ting, at Herren visste meget godt om sin virkelige bakgrunn, men også at templet var Guds sted inntil den gamle pakten ble avsluttet da Herren ble korsfestet, døde og oppstod fra de døde.
Men det betyr ikke at Faderen og Sønnen bare kommuniserte i templet. Ut fra evangeliene vet vi at Sønnen ofte trakk seg tilbake i stillheten for å be. Da strømmet kommunikasjonen mellom Faderen og Sønnen i Den hellige Ånd. Treenigheten er alltid éns og sammen i frelsesprosjektet. Vi kan uten videre anta at Sønnen også ba på denne måten i sin barndom og ungdomstid.
For Maria og Josef var nok det som skjedde da Jesus var 12 år en opprivende opplevelse. Først måtte de konstatere at han ikke var med det store følge på vei tilbake til Nasaret. De skyndte seg tilbake til Jerusalem og brukte tre dager for å finne ham. Dager som neppe var gode for de to. Og da de endelig fant ham i templet ble de vitner til en overraskende scene hvor gutten Jesus trollbandt de lærde. Og så … om ikke alt dette var nok: hans forbauselse over at de hele tatt hadde lett etter ham. Han var jo i grunnen hjemme hos seg selv, hos sin Far. Det ble nok overveldende og vi hører hvordan hans mor, jomfru Maria, ”gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte”. Hun har hatt meget å grunne over, noe som har formet henne som kvinne og mor.
Så hører vi helt enkelt at Jesus ble med dem hjem og levde som en ”lydig sønn”. Utover det forteller Lukas oss at han vokste videre i visdom og at han ble stadig bedre likt. Men det uten at vi får vite noe mer om ham inntil han dukker opp hos Johannes Døperen i tredveårsalderen.
Det er noe forunderlig over det at Guds Sønn har levd i mange år i vår verden, uten at man har visst det. Fantes det eller finnes det noe han har laget som tømmermann? Kan vi forestille oss noe slikt? Han har beveget seg rundt i området ved Nasaret og gått hvert år til Jerusalem, veier som er blitt berørt av Guds Sønns føtter.
En ting er sikkert, gjennom sitt liv med Maria og Josef i Nasaret, har Guds Sønn virkelig levd som et menneske og blitt kjent med vår helt alminnelige virkelighet.
Er det mulig for oss å begripe dybden og høyden i denne virkeligheten at Guds Sønn har levd slik blant oss? Gjennom Sønnens liv hos oss, kjenner Gud menneskets virkelighet innenfra. Vi er blitt Ham nærmere enn mennesket noen gang hadde vært tidligere.
Den samme Sønnen lever nå, blant oss, i den hellige Eukaristien. Han forlot oss aldri da han fór opp til himmelen, men er blitt hos oss på en ny og annerledes måte. Han ledsager oss både med all sin kunnskap og erfaring fra samlivet med oss, men også med sin guddommelige innsikt og visdom som Guds Sønn.
Vår Gud er en menneskenær og menneskekjær Gud som kaller oss til å åpnes oss for Ham og følge Ham. Han vil være og er målet for vår eksistens.
P. Arne Marcos Blogg 