Preken: 3. søndag i advent

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene på veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: ”Hva skal vi gjøre?” Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

For oss er det tilsvarende enkelt. Ser vi en gang i ro og fred ærlig og selvkritisk på oss selv. Finnes det områder av mitt yrkesliv eller mitt private liv, hvor jeg ikke er ærlig, hvor jeg kanskje bedrar, lyver eller baksnakker andre? Er jeg grisk og egoistisk? Har jeg ikke delt når jeg har kunnet? Har jeg snytt på skatten? Har jeg tiet når det har skjedd noe urett? Har jeg selv vært urettferdig?

Enhver vet ved seg selv svaret på disse og mange andre tilsvarende spørsmål. Hvis vi så spør: hva skal vi gjøre, gir svaret seg selv. Vi skal nettopp ikke fortsette slik, men vende om og gjøre det som egentlig skal gjøres.

Slik forbereder vi oss på å feire jul. Slik lever vi i en adventlig, i en ventende holdning. Vår situasjon er anderledes enn den gang. Vi lever i Jesu Kristi nærværs tid. Men vi venter også, nemlig på hans gjenkomst. Vi skal alltid leve i en ventende holdning, en adventlig holdning.

Et bilde som kan illustrere denne holdningen, er en gravid kvinne. Kvinnen venter et barn. Hun bærer det, hun lever med det. Barnet er allerede der, selv om det er ”usynlig”, selv om det ikke er født. Barnet bestemmer allerede helt morens liv. Hun forandrer på mange ting i livet sitt av hensyn til barnet. Hun passer på hva hun drikker og spiser og forbereder seg med øvelser og meget annet på fødselen. I hennes tanker er barnet allerede født og hun forbereder seg på samlivet med barnet. Hun lever nå – forberedt og i en gledens forventning av fremtiden.

Slik skal de kristnes liv være, ikke bare nå i adventstiden, men bestandig.

Vi lever med Kristus allerede nå, som om han skulle være synlig tilstede og samtidig i en gledens forventning av at dette nærværet faktisk blir synlig. Han er allerede her og likevel ikke slik, som han har lovet å være her ved tidenes ende. Det er denne spenningen vi lever i som kristne: allerede og ennå ikke. Det er vår veis spenning. Men vi kan mildne spenningen dersom vi gjør det som vi skal gjøre, i overbevisningen om at Han er her, at han lever med oss, at han ledsager oss på vår vei og at han kommer oss i møte og vil motta oss.

Det bør vekke gleden i oss, ja, bør få oss til å rope av fryd. I Jesus Kristus er frelsen kommet. Derfor behøver vi ikke å være bekymret for noe ifølge Paulus i den andre lesningen. Vi får legge alt vi har på hjertet frem for Gud, «i inderlig bønn og takk». Og vi vil få del i Guds fred som «overgår all forstand».