Preken: 32. søndag i kirkeåret

Dagens evangelium kan vi lese som en forlengelse av forrige søndags evangelium om budet om nestekjærlighet.

To ganger snakker Herren om enker. Den første gangen advarer han mot de lovkyndige som misbruker sin posisjon til sin egen fordel. Herren anklager dem for å berike seg ”på enkers bekostning”. De viser en holdning som er motsatt kjærlighetsbudets innhold. Budet sier vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, vår neste og oss selv. Det at de gjør seg til med sine lange bønner er neppe et tegn på en kjærlighet til Gud.

Så observerer Herren hvordan en fattig enke la to små mynter i templets skattkiste. Mange rike kom og gav meget. Men Herren understreker i sine ord til disiplene at det ikke er størrelsen på almissen som teller, men kvaliteten på kjærligheten som gir.

Enken gav alt det hun hadde for å gjøre godt og hjelpe andre. Hun gav alt hun hadde for å leve og dermed la hun sitt liv i Guds hender. Overfor Gud er hennes offer større enn de rikes som bare gav noe av sin overflod. De beholdt nok for å sikre sine liv. Deres hengivelse til Gud er ikke hel og full; de glemmer ikke seg selv og sine behov. Deres vilje til offer er kontrollert og beregnet. Disse rike burde gå i lære hos enken og ta hennes storsinn som et eksempel for seg.

I den første lesningen hører vi om enken som gir det siste hun har å spise til Elija. Det er en gest som er analog til enken med de to myntene. I grunnen hadde disse to enkene ingenting. Men hva var det som gjorde det mulig for dem likevel å være så generøse?

Det kan bare være et svar på dette og det gir oss broen til forrige søndag: kjærlighet er svaret. Begge enkene er nesten hensynsløse overfor sine egne liv: den ene deler det siste hun har av mel og olje, den andre det siste hun har av penger. Begge gjorde det av kjærlighet til den Gud de tilber.

Kristus ærer enken som gir resten av sine penger med ordene: ”Sannelig, det skal dere vite, at denne fattige enken her, hun gav mer enn noen av de andre som har lagt penger i kisten”.

Kristus benytter anledningen til å undervise disiplene, men gjennom evangeliet skal vi alle som lytter undervises. Vi skal lære av dem som er fattigere, mer tilfredse, mer troende og mer storsinnet enn oss. Det kan hjelpe oss til å innse hvor smålig, selvopptatt og beregnende vi kanskje kan være i vår nestekjærlighet.

Vi kan lære at uansett hva vi skulle ha tilgang til av denne jordens rikdommer, må vi utvikle en sans for hva det betyr å gi og å elske til det gjør vondt. Vi kan erfare det store paradokset at når vi gir så av oss så høyt, vil vi møte en kjærlighet som ikke kan overgås i generøsitet.

Moder Teresa var en som forstod denne type kjærlighet fordi hun så den hver dag i gatene i Calcutta. Hun beskrev det slik: ”Jeg har funnet paradokset at dersom du elsker til det smerter, kan der ikke være mer smerte, bare mer kjærlighet”. Moder Teresa møte dem som elsket Gud og sin neste så høyt at de villig delte det lille de hadde med dem som hadde mindre.

Det underlige i dette paradokset som moder Teresa beskriver er at dette mer av kjærlighet overfor andre også vil gi oss større kjærlighet til oss selv. Kanskje kan mangel på kjærlighet til en selv skyldes manglende generøsitet overfor andre.

Vår Gud er kjærlighetens kilde og alt som er, sprudler ut av denne kjærligheten. Intet kan gjøre oss mer lykkelige enn denne kjærligheten gjennom å søke den og leve den. Bare denne sanne kjærligheten kan fornye jordens åsyn og skape nytt liv.