Preken: 32. søndag i kirkeåret

Kirkeåret nærmer seg raskt slutten. I tiden mellom Allehelgensfest og Kristikongefest er hovedtemaet i forkynnelsen at vår Herre Jesus Kristus skal komme tilbake i herlighet og at Guds rike vil bli fullendt. Et rike, som allerede er der, hvor mennesker tar imot Det glade Budskap, tror det, omvender seg og lever og handler etter det.

Da kan Guds rike erfares allerede nå selv om det ennå ikke er fullendt. Nettopp i denne spenningen er det vi kristne må leve: i spenningen mellom allerede og ennå ikke.

Dagens Evangelium vil være en støtte for oss til det. Kristus forteller oss et eksempel på fem kloke og fem uforstandige terner som skal motta og ledsage en brudgom med sine oljelamper.

Hva er det uforstandige de uforstandige ternene gjør? De har tatt med for lite olje. De har ikke regnet med at brudgommen kan bli forsinket. I likhet med de kloke ternene var de til stede fulle av begeistring og glede. De ville motta brudgommen og slutte seg til hans festlige opptog. Ja man kan til og med si: de uforstandige ternene hadde innstilt seg så intenst på dennes komme, at de ikke kunne tenke seg noe annet mer.

Nettopp i det å være fiksert på det raske møtet er det som gjør dem uforstandige. Det kloke ved de andre ternene er at de regner med en mulig forsinkelse. De tar med nok olje slik at de kan holde liv i lampene selv etter en lengre pause. Eller sagt på en annen måte: det kloke ved de kloke ternene er deres nøkternhet og skepsis som får dem til å tenke: «Vi kan ikke vite nøyaktig når brudgommen kommer, derfor regner vi med en viss ventetid».

De kristne var i den første tiden helt overbevist om at den oppstandene Herre snart ville komme tilbake for å opprette Guds rike i dets fullendte form. Det skulle holdes dom og livet på den nye jord skulle endelig begynne. Men det ble ikke slik. På den tiden da Matteus skrev sitt evangelium var allerede mange kristne av den første generasjonen døde. Men Herren kom ikke. Derfor måtte de kristne lære seg å vente.

I dag venter vi ennå på Herrens komme. Men hos oss er det oppstått en annen fare. De færreste venter fulle av iver at Herren snart vil komme, lik de uforstandige ternene. I dag et det uforstandige heller at man overhode ikke lenger regner med Herrens komme.

Også i dag er det klokt å vente Herrens komme og være beredt. Ingen kjenner dagen eller timen.

Denne timen kan komme lenge, lenge etter vår død. Men for oss selv kan vår egen død forstås slik: Herren kommer meg i møte. Heller ikke denne timen kjenner vi.