Abort og noen spørsmål

Forleden dag ble det offentliggjort at annenhver kvinne i Oslo under 25 år har tatt abort. Det synes jeg er meget foruroligende. Det faktum at svært mange mennesker aldri blir født grunnet abort, vitner etter min mening om en dyp menneskeforakt i vår samtid.

Etter katolsk tro er abort alltid drap. Fra unnfangelsens øyeblikk er det en ny person med egen sjel. Mennesket blir ikke person senere, ei kommer sjelen til senere, men er der fra den første celledelingen. Tidlig i svangerskapet begynner fosteret sin utvikling, ikke bare biologisk men også på andre plan. De rundt ni månedene til fødselen, er ingen tid i tomhet, men en vesentlig tid for resten av livet. Avsluttes svangerskapet, er personen drept.

Dersom det er slik Den katolske kirken tror og lærer, nemlig at abort alltid er å ta liv av en person, så blir det nødvendig å stille en del vesentlige spørsmål.

Dersom et samfunn legaliserer abort, står vi da overfor et fremskritt eller et tilbakeskritt i menneskelighet? Kan ikke abort først og fremst sees på som menneskeforrakt og det særskilt overfor det aller svakeste individet, det ufødte liv som er helt avhengig av moren for sin eksistens? Et liv som ikke er en del av moren, men som næres av morens kropp.

Hva gjør det med et samfunn at så mange personer ikke får fødes og så mange mulige talenter og begavelser forhindres?

Det mest vesentlige ved kvinnen er hennes mulighet til å bli mor. Det er det sentrale i feminiteten. Hva gjør det med kvinnens vesen å begå abort? Er det ikke den mest antifeminine handling en kvinne kan utsette seg selv for? Er hennes vesen skadet for alltid etter en abort?

Hva gjør det med et samfunn at så mange av dets borgere har begått drap i form av abort?

Det samme spørsmålet gjelder alle leger og helsepersonell som er involvert i abort. For dem alle er ugjerningen diametralt motsatt av det som er deres oppdrag og kall. De assisterer ved drap.

Alle disse personer skal én dag stå til rette for sine handlinger overfor vår Gud. Hvordan lever de med det ansvaret?

Som sjelesørger har jeg ført samtaler med kvinner som har begått abort. Ofte har de lidd i åresvis under sin ugjerning. Uten tvil har enkelte tatt varig skade. I skriftemålet kan de finne tilgivelse, men handlingen kan aldri forbli ugjort, noe som for mange er tungt å bære.

Vi lever i et samfunn hvor det svake foraktes og det sterke dyrkes, noe som nok er en ideologi i forlengelse av nazismen. Hvor lenge vil vi ha det slik? Når skal de bærende verdier i vårt samfunn bli basert på respekt for personen og menneskeverd?