Preken: 22. søndag i kirkeåret

Dagens evangelium vil lære oss hvordan et medlem i Guds rike bør oppføre seg. I stedet for stille seg fremst og innta den første plassen er det riktig å holde seg tilbake og innta den siste plassen. Men ikke ut ifra en beregning om at verten vil komme og by på en bedre plass.

Nei, vi gjør det fordi vi følger budet om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», «og overgå hverandre i gjensidig aktelse». Det kan vi gjøre hvis vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi. Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har jeg ikke rett til å bedømme, bare over mitt eget bruk av nåden.

Og hadde jeg benyttet meg bedre av den nåde jeg er blitt til del, kunne meget vært bedre i vår verden: både hos mennesker jeg kjenner og mennesker jeg ikke kjenner. Derfor er ydmykheten som Kristus forlanger, ikke en «dyd», men å anerkjenne sannheten. «Den som innbiller seg å være noe, selv om han er intet, bedrar seg selv

Riktignok skal vi innta den siste plassen, fordi vi følger etter Kristus, som tok på seg verdens synd og stilte seg bak den siste synder. Men vi er ikke den skyldfrie, som bærer andres skyld, men mye heller den siste synder, hvis skyld blir båret.

Men jeg inntar ikke den siste plassen i en from, ydmyk gestus, heller ikke beregnende ut ifra at Gud ikke ringeakter et hjerte som er brutt og knust. Nei slik salmen bekjenner det, kan jeg bekjenne: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Så får du rett når du taler, og står der ren når du feller dom

Mange synes dette ikke går an. Det synes dem klart at andre har gjort meget verre ting enn dem selv. Mens de andre har fortjent en endelig straff, forventer de for seg selv en mildere straff. Men da utsetter de seg nettopp for dommen: «Døm ikke, fordøm ikke

For meg som en synder er det ikke annet å gjøre enn å se opp til den korsfestede, som jeg kan være sikker på står på den siste plassen for meg. Men jeg får ikke berolige meg selv med denne tanken, som om det er en hyggelig ting at noen har spart meg for denne skammen.

All nåde er gratis, det er alltid vanskelig for oss å begripe konsekvensen av dette. Alltid mener vi at vi har fortjent noe og at vi er berettiget til å rykke noen plasser oppover. La oss unne andre det – vi skal jo akte den andre høyere enn oss selv – for oss selv lærer vi det prisløse ved kjærligheten ved å stå på den siste plassen.