Men vi kan tenke oss at Kristus likevel ikke var så ukjent. De to brødreparene som han gjorde til sine disipler ved Galilea sjøen hadde nok hørt om ham på forhånd. De hørte til kretsen rundt Johannes Døperen. Han hadde gjort dem oppmerksom på Jesus fra Nasaret og de hadde kanskje allerede snakket med ham. Da han nå kom vandrende langs sjøens bredd og bad dem om å følge ham, var deres skritt over i Kristi etterfølgelse forberedt.

Likevel var det noe plutselig over deres avgjørelse. De blir revet ut av sine hverdagslige forpliktelser og bindinger. Det var ikke en lang prosess, fordi det nye som Herren bringer inn i verden bryter inn i deres liv der og da.

I begynnelsen av evangelieteksten får vi høre hva dette nye er: ”Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!” Eller sagt på en annen måte: ”Ventetiden er over. Med meg, Jesus fra Nasaret, begynner den lovede frelsestiden. Gud vil herske på jorden som i himmelen. Ha tillit til meg og mitt glade budskap.”

Han gir nytt liv, et liv i fylde. Et liv, som ikke følger verdslige målestokker, men som har helt andre målestokker. Det teller ikke lengre hva en har eller hvilken posisjon han har oppnådd. Nei, nå teller det å bli det Gud vil av et menneske.

Det nye mennesket, som har en evig fremtid hos Gud. Et menneske, som åpner seg for Guds gaver og tar imot Guds nåde. Et menneske, som ikke sier ’nei’ til Gud og selv vil ha Guds rolle, men som bekjenner seg til Gud, som søker hans vilje og som vet om sine grenser som skapning overfor skaperen. Et menneske, som er villig til å oppgi kjære ting for et høyere gode, dersom det er nødvendig.

Det går bare dersom et menneske forstår at det på denne måten vinner mer enn det taper. Å gi opp seg selv er ikke målet, men det som blir lovet og som blir en gitt. Slik kunne de fire fiskerne oppgi sitt eget, fordi de i Kristi nærvær og i hans etterfølgelse hadde funnet mer enn det de gav opp: et mål som det lønner seg å leve for; en kjærlighet og en frihet som de aldri hadde møtt før; et hjem for tiden og evigheten.

Tenker vi på dette, forstår vi lettere hva dagens evangelium vil si oss. Det vil ikke kreve en umulig ting av oss (nemlig å følge etter en fremmed bare fordi denne inviterer til det), men vil inspirere oss til å tenke på den forløsende makten som Kristus utøvde på menneskene som sluttet seg til ham. Denne makten kan i enkelte tilfeller være sterkere enn bindingene til yrke og familie.

Paulus antyder dette i den andre lesningen. For ham var ”tiden knapp”. Han håper at Herrens gjenkomst skulle komme snart og den nye himmel og den nye jord skulle bli virkelighet. I et slikt perspektiv, kan man forstå hans radikalitet.

Ninive fikk en klar tidsfrist og tok den alvorlig, hele byen vendte om fra sin onde ferd.

Hvordan og i hvilken omfang vi allerede er blitt berørt av denne makten: dette spørsmålet må hver enkelt stille seg selv og selv besvare.

Gud kjenner hver enkelt ved sitt navn, helt og fullt, intimt, bestandig. Ingen av oss blir noen gang ignorert av Ham: lik fuglene under himmelen og alle skapte ting, vi er for bestandig i Guds minne, under hans beskyttelse (Mt 10,29). Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud det vet. Selv personen som ikke har noen spesiell betydning i sin nestes øyne, selv den fødte taper som lever i skyggen av depresjoner det meste av tiden – selv de er verdifulle i Guds øyne, kanskje mer verdifulle enn vi aner.

Samuel står for et lite folk. Han er bare en gutt, uten store illusjoner om seg selv, en tjener og lærling hos den gamle Eli; han sover om natten i et lite rom, i templet, i nærheten av Det aller helligste. Helt uventet midt på natten hører han Gud kalle ham ved hans navn; etter hvert forstår han at det er Gud som kaller, ikke presten, så han åpner sitt hjerte og sin sjel for å lytte til Gud. Først da oppdager Samuel sitt eget potensial, sin nye identitet, rollen han skulle utføre i livet.

Noen av oss har kanskje en sterk, men likevel gal følelse av vår egen identitet. Måten vi ser oss selv bygger for sterkt på egne ytelser, feil, anstrengelser og ambisjoner; Guds plan for oss faller ut av bildet eller vi forkaster den som for usikker, for ”åndelig” eller for fjern for hverdagen. Bibelsk tro derimot insisterer på at Gud kaller oss i en relasjon med seg hver dag. Hver dag gir Han oss livet, og kaller oss til å leve vårt liv på en verdig måte i Hans øyne.

Vi er kallet ved vårt navn. For oss kristne betyr det å ha et forhold til vår Herre Jesus Kristus som ligger i hjertet av vår identitet. Vi kalles ikke bare ved navn til et vennskap med Kristus – vi blir ”lemmer på hans legeme”, får del i hans ånd.

Noen ganger kan vi i bønnen ane den store rikdom det er å tilhøre Kristus. Han kaller oss til å leve opp til den kjærlighetens og sannhetens standard som han selv er og har satt. Dette gjelder selv i det mest dagligdagse av tilværelsen. Det er vårt sanne kristne kall; og når vi forsøker å leve det kallet er vi verdt vårt navn.

Det er vårt håp at vi én dag vil oppdage vår fulle og sanne identitet i Guds nærvær når Han kaller oss i Kirken ved vårt navn inn i til det nye livet i Ham. Lik de to disiplene til Johannes Døperen som ønsket å bli bedre kjent med Kristus, vil vi bli invitert til å komme og se. Vi vil få se Gud slik Han er, i all sin herlighet. En større lykke kan ikke finnes. Kirken er veien gjennom livet som leder oss til denne endelige lykken.

For å kunne bygge Kirken, valgte Herren ut broren til Andreas, Simon. I hans tilfelle velger Herren å gi ham et nytt navn, som tilsvarer det helt særskilte kall Gud hadde tiltenkt ham. Han skal fra nå av hete Kefas, Peter, Klippen. Navnet blir i dette tilfellet identisk med oppdraget, det utgjør en indre enhet i ham. Peter blir Kirkens pave og hans etterfølgere innehar Peterembedet, som er å garantere og sikre Kirkens enhet. Slik har navn og misjon falt sammen.

Vårt navn er oss gitt og sagt i Kirken i dåpen. Gud kaller oss ved vårt navn og leder oss ved Kirken til å komme og se …

Men i det siste har jeg brukt en del av min fritid på fotobloggen. Den krever også en del oppmerksomhet og har vært den jeg har gjort minst med i den siste tiden. Selvfølgelig har jeg lagt ut nye bilder inne mellom, men jeg har ikke gjort så meget mer. Det er en del ting jeg ønsker å få gjort med den, men er ikke alltid helt sikkert på hvordan.

Nå har jeg de to siste ukene skrevet to nye artikler om fotografi og lagt dem ut på fotobloggen. Den ene omhandler bruk av såkalte gråfilter, ND filtre, og det andre om Fujis kamera X100.

Fotograferingen gir meg stor glede og jeg har fått tatt mange bilder. Dessuten prøver jeg ut nye teknikker i landsskapsfotograferingen som øker fargedybden i bildene. Det dreier seg om å eksponere et foto tre ganger med tre forskjellige lysmålinger, såkalt “bracketing“. Et spesielt program gjør det mulig å fusjonere de tre eksponeringene før bildet bearbeides på vanlig måte. Det dreier seg om de to nye billedseriene fra Huk på Bygdøy som er langt i galleriet for nye arbeid. De første bildene er tatt en stund etter solnedgang, i den såkalte “blålys” tiden.

Året som er gått, har globalt vært full av rekorder på den ekstreme fronten og forteller oss hva vi har å vente i den nære fremtiden. Riktignok var den globale gjennomsnittstemperaturen målt til å være den 10. høyeste noensinne, altså intet rekordår. Men dette blir fort gjort til skamme, fordi året var de varmeste “La niña” år som noen gang er registrert. Slike år er gjerne kaldere enn normalt. Denne grafikken gir en oversikt:

Oversikt over "La Niña" år

2011 var med andre ord det varmeste av såkalte kalde år, året bekrefter oppvarmingstrenden. Vi kan regne med at 2012 blir varmere enn 2011.

En klimaskeptiker (de som stiller spørsmål til om oppvarmingen bare skyldes menneskelig virksomhet), Richard Muller, har gjennomført det som kalles “The Berkeley Earth Surface Temperature project“. De ha brukt 14,5 millioner månedlig registrerte observasjoner fra 37.600 målestasjoner i verden (tallene er fra et intervju med ham i siste utgave av “Nature Climate Change“, s. 437-438). Hans institutts undersøkelser bekrefter den såkalte “Hockeystick kurven” og de fant ut at den globale middeltemperaturen har steget med 0,9 grader celsius siden midten av femtiårene. Usikkerheten er +/- 0,04 grader.

En klimafornekter er en som ikke en gang vil godta at der finnes en global oppvarming til tross for at alle måleresultater viser at dette skjer. I grunnen fornekter disse vitenskapen i dette ene spørsmålet selv om de nyter godt av vitenskapens resultater på andre områder i livet.

Noe som nok er ganske klart, er at det meste av denne oppvarmingen skyldes menneskelig virksomhet, da det ikke finnes naturlige prosesser som skulle tilsi en oppvarming. Solaktiviteten har vært på et minimum uten at det har bremset oppvarmingen.

Det tragiske er at utviklingen er til dels verre og raskere enn det verste tenkte mulige, altså de såkalte “worst case” scenarioene, noe som gjør det vanskelig å forestille seg hva som ligger foran oss. Møtet i Durban før jul gav ingen spesielt positive resultater og fremtiden vil nok dessverre bekrefte at det er fatalt at det ikke skal settes i gang riktige tiltak før etter 2020. Det er med andre ord ikke ønsket å prøve å forhindre at den globale gjennomsnittstemperaturen stiger over to grader. Og allerede det er en katastrofal økning i temperaturen. Dette fordi det går alt for fort. Vi i Norge bør ikke glemme at dersom man snakker om to grader økning globalt, kan vi regne med fire til fem grader stigning. Hvis ikke mer. Et spørsmål er om det blir sommerene eller vintrene som får det meste av denne oppvarmingen.

Ifølge et brev til den siste utgaven av “Nature Climate Change” titulert “Long-term climate implications of twenty-first centry options for carbon dioxide emission mitigation” (s. 457-461), er det ikke en gang nok å redusere CO2 utslippene med 90% for å unngå to graders økningen, man med helt ned til null utslipp eller helst negativ utslipp. Og det må skje i løpet av dette og det neste tiår. Med andre ord befinner vi oss på vei til en sterk forandring av vår virkelighet som kunne vært unngått dersom vi hadde tatt vitenskapen alvorlig som har advart mot dette i snart 50 år. Det er snakk om en forandring som vil få konsekvenser for den menneskelige sivilisasjonen i tusenvis av år fremover. Meget av dyre-, plante- og havriket vil bukke under.

P. Arne Marcos Blogg ble nemlig ifølge WordPress besøkt rundt 20.000 ganger ifjor. Jeg la ut 151 innlegg og 112 foto. Den mest besøkte dagen ble 1. januar i fjor med 225 besøk.

Besøkene kom fra mange land til tross for at bloggen er på norsk. Besøkene har vært fra Norge, Sverige, Østerrike, Italia, England, USA, Canada, Mexico, Chile, Brasil, Argentina, Ecuador, Bolivia, Sørafrika, Quatar, Indonesia, Bangladesh, India, Kina og Ny Kaledonia.

Fotonettsiden er koblet til Google Analytics som gir langt mer informasjon. Her ser jeg at den ble besøkt 6411 ganger i fjor. Dette ble gjort av 4646 personer. 2092 besøk var på siden mer enn en gang. 38 besøkte siden mer enn 100 ganger.

De besøkende kom fra 1672 byer i 88 land fra alle kontinenter. Den mest besøkte dagen var den 9. november hvor 437 var innom.

Av nettlesere er fordelingen slik: Firefox 28,28%; Safari 25,83%; Internet Explorer 24,13%; Chrome 17,55%. Resten, 4,21%, fordeler seg på 10 andre nettlesere. 410 av de 6411 besøk kom fra mobile enheter, rundt halvparten fra iPad.

Da Gud valgte å tre inn i menneskenes virkelighet og historie for å frelse oss, måtte han dele vårt liv fullt og helt, i alt bortsett fra synden. Derfor ble Maria forberedt ved Den hellige ånds virke til å kunne bære frem Guds Sønn. Slik kunne han virkelig bli én av oss ved å komme i vårt kjød. Han tok på seg vår menneskenatur ved å la seg føde av en av våre kvinner og slik bli menneske innenifra.

Han, ”som skjønt av guddoms rang”, ble svøpt og lagt i en krybbe i en enkel stall. De første som hyllet den sanne og eneste kongen, var gjetere fra markene omkring Betlehem. De kom etter å ha blitt kalt av Guds engler. Maria gjemte på alt hun hørte og grunnet på det i sitt hjerte. Mer enn noen annen vil hun kjenne sønnens hjerte. Maria og Jesu helligste hjerter vil for alltid være forbundet i en dyp gjensidig kjærlighet.

Maria, som en av oss, som kvinnen som sa ”ja”, er blitt tatt opp av Gud i himmelen hvor hun er blitt innsatt som Kirkens mor, som den store forbeder. Med alt hun har gjemt i sitt hjerte, med alt det hun har delt med Sønnen, elsker hun Sønnens brud, Kirken, hvor han ønsker å samle alle og føre dem til evig frelse. Med sine forbønner ledsager hun Kirken med en moderlig kjærlighet. Slik hun gjorde overfor Sønnen i Kana peker hun på menneskenes behov. Vi kan søke tilflukt hos henne med våre anliggender og bønner.

Kan vi tenke oss noe vakrere? En Gud som elsker sin verden så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn? En Gud som flommer over av kjærlighet uansett hvor meget eller lite den blir tatt imot? En Gud som elsker alle og enhver av oss. En Gud som gjør det som skal til for at vi finner til Ham? Som skjenker oss nåde over nåde.

La oss be om at vi i dette nye året stadig bedre forstår hvilket håp han har kalt oss til og at vi må vokse i tro, håp og kjærlighet. At vi må fatte Hans barmhjertighet, nåde og miskunn med oss og at vi må møte våre brødre og søstre med den samme innstilling og kjærlighet.

I år er året hvor vi teller mer enn hundretusen katolikker i Norge og i St. Olav menighet er vi nå mer enn 11.000. Dette vet vi gjennom en dyktig registrering. Likevel kan det være at det er dobbelt så mange katolikker i Norge som det vi har registrert. Vi står overfor utfordringen å ha stadig mindre plass, vi har et vekstproblem av en positiv art som gjør fremtiden spennende. Vi gleder oss over de mange som kommer til, selv om mengden gjør det stadig vanskeligere å møte alle på en best mulig måte. Som kirke står vi overfor mange viktige utfordringer i årene som kommer.

Midt på sommeren smalt en bombe i vårt sogn og vi ble vitner til den verste terrorhandling i manns minne i Norge. Vi så en grusom ondskap som er vanskelig å begripe at kan være mulig. Vårt land har vært preget av dette siden. Det var smertefullt å gå rundt og se ødeleggelsene her i sentrum. Samtidig ble det en sterk opplevelse å være med på Rådhusplassen med et par hundretusen mennesker som med roser gav uttrykk for et samhold og en protest som massemorderen neppe hadde regnet med.

For mange er livet blitt snudd opp ned for godt. Livet er en gave som er skjør, men samtidig så verdifull. Som kristne tror vi at våre liv ligger i Guds hånd. Gjennom sin Sønns død og oppstandelse har Han åpnet veien for oss til en fremtid hos seg. Dette overgår alt det vår verden kan tilby og utvider vårt håp og vår tro til noe meget større.

Johannes åpner oss for dette mysterium gjennom sin betraktning av Ordet. Når vi nå går inn i det nye året 2012, et tall som mange knytter de underligste forestillinger til, gjør vi det i Herrens etterfølgelse. Han er veien, sannheten og livet som fører oss til det riktige målet, Gud selv. Han er lyset som skinner i mørket. Vi er ”salvet av den Hellige”, har mottatt hans lys i dåpen og han kaller oss til å vitne om lyset gjennom å leve som hans sanne brødre og søstre.

Ved ham, med ham og i ham, kan vi gå vår vei gjennom livet og møte gode og onde dager slik de måtte komme. Kristus har lovet å være med oss inntil tidenes ende. I ham har vi intet å frykte.

Kjære lesere av bloggen,

det kom et lys inn i vår verdens mørke som er helt forskjellig fra alt annet lys. Eller alt annet lys kan sies å være en lignelse på dette unike lyset som kom. Det unike lyset som har sin kilde i Gud, i Guds evige lys. Et lys som er av en helt annen kvalitet enn alt annet lys, da det er Guds kjærlighets lys. Et lys som lyser innenifra, et lys som legges i våre hjerter i dåpen og som vi kan synliggjøre gjennom vårt liv, våre ord og våre handlinger. Et lys som kan forvandle og omskape dersom det får lyse. Lyset som kom er Guds egen Sønn. Lys av lys. Lys som skinner i mørket. Det mørket som vi så, så tydelig den 22. juli og som vi ser mange steder. Som vi kanskje ser i vårt hjerte. Dette mørket kan skjule lyset, dekke det over, men ikke overvinne det. Lyset er sterkere enn mørket og alle som åpner seg for lyset, kan la lyset overvinne mørket. Vår verden trenger lyset, ikke mørket.

Måtte julens mange lys skinne for oss som tegn på det evige lyset som kom i Jesus Kristus og som har frelst oss gjennom Herrens død og oppstandelse!

Jeg ønsker dere alle en velsignet julehøytid

Tre av dem er nå bli lagt ut under “Artikler” på bloggen. En er passende til jul: “Når dagene blir lange og varmen setter inn …” som beskriver hvordan det er å feire jul som midtsommerfest. Den andre “Paraguayanske glimt” er fra en reise i Paraguay i 1998, et land hvor jeg var tre ganger mens jeg bodde i Argentina. Den tredje artikkelen er fra en reise sørover i Chile fra 2001: “Ved Lago Rancos bredder“.

Mange hadde møtt opp for å ta avskjed på den smertefulle dagen. Mange venner fra menighetene jeg arbeidet. De fattigste fra Villa Carlos Gardel som jeg fikk æren å ledsage det siste året i Argentina var møtt opp med flere biler. Det ble en tårevåt stund. For meg var det uvirkelig, en dag jeg skulle ønske aldri var kommet.

Jeg ante ikke at den samme natten jeg fløy ut fra Argentina, retning San Francisco i USA, for å ferie jul med mine brødre, brøt det en revolusjon i landet. Med sjokk mottok jeg nyhetene da jeg kom frem til en helt annen verden. Jeg måtte ringe for å høre hvordan det var med mine kjente og kjære. I området hvor jeg hadde virket var det opprettet barrikader og minst én ble skutt i våre sogn. Jeg syntes det var helt forferdelig at jeg hadde forlatt menneskene i en så kritisk stund, skjønt reisen var forberedt noen måneder i forveien. Følelsen av å ha sviktet ble overveldende. Som om ikke det kulturelle sjokket var enormt nok. Jeg hadde ikke vært ute av Søramerika på over to og et halvt år. Den kulturelle omvandlingen skulle ta flere år. De første årene etter Argentina tenkte jeg hver morgen jeg våknet hvor gjerne jeg skulle våknet der …

I grunnen brukte jeg meget tid av 2001 til å oppnå og kunne bli i Argentina, på veien ble jeg misforstått av ordenen. Jeg forsøkte så godt jeg kunne innenfor rimelighetens grenser å formidle at mitt ønske var å bli. Men et brev jeg skrev ble tolket omvendt av dens innholds mening uten at den mulige misforståelsen av tolkningen ble sjekket fra ledelsens side.

For meg var vanskeligheten å få formidlet at et prosjekt i Norge ikke skulle være avhengig av min person, men en prioritet for ordenen eller ikke. Men den daværende lederen sa til meg at dersom jeg ikke dro da, ville vi aldri mer virke i Norge, ei ville jeg få virke i Norge igjen. Muligens ærlig ment og sagt, men urimelig. Slik sett bøyde jeg meg selvfølgelig under lydighetsløftet.

I år 2000 tilbød dekanen ved det teologiske fakultet ved jesuittenes høyskole i San Miguel meg å bli dosent ved høyskolen med hovedvekt på Hans Urs von Balthasars teologi som jeg har studert med stor glede og som på den tiden og fortsatt er meget aktuell. Tilbudet gjaldt også å ta doktorgraden i dogmatikk på et tema fra hans teologi. Da jeg fremla dette for den ansvarlige fra Tyskland fikk jeg et blankt nei uten mulighet til diskusjon.

En annen ting var at medbrødrene i den daværende argentinske regionen av vår orden ville at jeg i 2001 skulle overta ansvaret som regionalsuperior. Jeg satte pris på tilliten som kom til uttrykk i dette ønsket. Men det kunne heller ikke oppfylles.

Argentina var for meg en sted med mange muligheter, mye glede og en meget positiv opplevelse av det å være og virke som prest. Menneskenes tilnærming, deres varme, forblir pregende. Dessuten er det noe helt annet å få være i et katolsk land enn i et protestantisk land som Norge, hvor underlig nok protestantismen ikke først og fremst bæres av Den norske kirke, men av det største regjeringspartiet. Men det er en helt annen fortelling.

Jeg unner alle katolikker å få leve en tid i en katolsk kulturkrets. Det positive menneskesynet og varmen i katolisismen er som balsam for sjelen. Jeg vil for alltid være takknemlig for den tiden jeg fikk i Argentina, for alle opphold jeg kan ha der, og det vil for alltid være savnet.