Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.

Vi vet at Den hellige Ånd spiller en aktiv rolle i Guds frelsesplan når Sønnen blir inkarnert og unnfanget av jomfru Maria. Vi møter Ånden ved Herrens dåp når han kommer til Sønnen. Sønnen og Ånden er sammen på den videre veien når Herren gjennomfører sitt offentlige oppdrag som utsendt fra Faderen. Treenigheten er hele tiden ett.

På korset gir Sønnen Ånden tilbake til Faderen før han selv farer ned til dødsriket, stedet fra hvor Faderen vekker ham til oppstandelsens herlighet. Fra Faderen vender Sønnen tilbake som oppstanden til apostlene og skjenker dem Den hellige Ånd i tråd med løftet om at Faderen vil sende dem Talsmannen. Fra Gud strømmer Ånden uavbrutt inn i Kirken for å føre henne tilbake til Gud. Ånden virker utrettelig for dette.

Ånden driver apostlene ut i verden og Kirken kan begynne sin misjon som varer den dag i dag. Den hellige Ånd er levende i Kirken og virker i Kirken ved å gjøre sakramentene til de virkningsfulle tegnene de er. Sakramentene er en realitet hvor Gud møter enkeltmennesket og skjenker det sine frelsende gaver.

Men det er mer å si om Åndens virke. Den hellige Ånd tar bolig i oss og virker også i oss. Det skjer allerede i dåpen og Den hellige Ånd leder oss på livets vei til vårt mål, Gud selv. Det er Den hellige Ånd som beveger oss til å be, til å angre våre synder, til å gjøre godt, til å lese Skriften. Den hellige Ånd hjelper oss til å elske Herren og holde hans bud.

Slik kan vi overvinne synden i vårt liv og bli befridd til den nye friheten som Guds barn nyter. Da spiller det ikke noen rolle om legemet er undergitt døden, slik Paulus skriver i den andre lesningen, så lenge ånden forblir levende ved Den hellige Ånd. Gjennom oppstandelsens herlighet vil vi motta det herliggjorte legemet vi skal leve med i Guds evige rike. Der herværende er som intet å regne mot det store som ligger foran oss.

Men det får ikke bety av nedvurderer det herværende. Nei, nettopp ved å åpne oss for Den hellige Ånds nærvær og virke i oss, skal vi gjøre vårt for å gjøre det herværende til stadig mer å likne det vi venter og håper er hos Gud.

Det skal være et naturlig og selvfølgelig virke som kristne her i dette livet som er båret av den kjærlighet vi mottar fra Gud og som vi er kalt til å gi videre. Slik kan Gud nå stadig flere med sin kjærlighet og vår verden kan bli til et bedre sted å være. Ufreden i verden skyldes ikke troen, men mangel på tro og kjærlighet.

Mer enn noen gang trenger vår verden den fornyende kraften som ligger i Den hellige Ånds virke. La oss begynne med oss selv ved å åpne oss for ham som er hos oss. La oss takke Gud for Den hellige Ånds nærær og la oss be om at Ånden må tenne i oss den kjærlighetens ild han bringer fra Gud og at Åndens gaver må vokse frem i oss og gjøre oss til stadig bedre kristne i Guds øyne.

Jeg stiller ut 24 foto, 12 fra Bjørvika og 12 fra Aker, mens Karen Patricia Lea stiller ut fem malerier. Min mening er at det er noe mellom hennes malerier og mine foto som taler til hverandre og jeg synes det er spennende at vi kan stille ut sammen.

Vera med et par gjester

Åpningstaler med kunstnerne.

Gjester begynner å se

Meget å se

Fra forberedelsen

En del av utstillingslokalet

Tre av Karen Patricias malerier

En del av mine foto

I siste Aftenposten K …

… er det en annonse om utstillingen.

Herren ber om enhet mellom dem som følger ham, slik Faderen og han som sønn er ett. Alle som tilhører Kristus skal være ett, uten unntak. Slik Gud i seg selv er ett i sin hellige treenighet, skal alle som tror være ett, slik at verden kan tro at vi tilhører Kristus som er sendt av Faderen. Denne enheten må forstås både fysisk og åndelig, den er bare gitt dersom alle kristne er samlet i én kirke, én synlig kirke og ikke splittet opp i mange forskjellige kirker og kirkelige fellesskap.

Splittelsen mellom de kristne kan ikke være i tråd med Guds vilje, men skyldes menneskelig svakhet og synd. Så forståelig det kan være at hendelser av helt forskjellig karakter kan føre til splittelser mellom menneskene, er det  uforståelig at disse splittelser skal opprettholdes gjennom århundrene i stedet for å forsones og overvinnes.

Herren forstår at enheten er avgjørende for verdens tro på at han er utsendt fra Faderen, at han er Guds sønn, at han er verdens frelser. Mangelen på enhet kan føre til at verden ikke kan tro. Oppdraget om enhet er ikke for de kristnes egne skyld, men for verdens skyld. Gud vil alles frelse og de kristne må avgi et vitnesbyrd som samler alle.

I sin bønn kommer Herren også inn på herligheten han har fått av Faderen som han har gitt videre. Herligheten er i Guds indre treenige rom som Sønnen er født inn i. Det han har gitt apostlene og disiplene er i denne herligheten og Kirken vil være det rom hvor herligheten kan bli møtt.

Herligheten blir synlig på en spesiell måte i Herrens oppstandelse hvor dødens grenser blir sprengt og det evige liv åpnes. Det er det ytterste beviset på Guds kjærlighet som sendte sin enbårne sønn for å frelse verden. Enheten mellom hans etterfølgere vil være et nødvendig vitnesbyrd for denne sannheten.

Herligheten dreier seg om å være der sønnen er, å være i Gud. Det er målet for den menneskelige eksistensen, å få tre inn i Guds herlighet i Hans himmel. Stefanos får se inn i denne herligheten før han dør, noe som fikk forfølgerne hans til å bli fra seg i raseri. Herligheten viser seg i Stefanos siste ord: ”Herre Jesus, motta min ånd!” og ”Herre, krev dem ikke til ansvar for denne synd!”. Her vitnet han om en dyp enhet med Herren og som gjorde ham i stand til å elske forfølgerne med Herrens kjærlighet.

I Åpenbaringen hører Johannes Herren som sier om jeg selv ”Jeg er Alfa og Omega, den Første og den Siste, opphavet og målet”. Her beskrives herlighetens fylde i Herren. Han er før og etter alt, han er rammen rundt det hele. En ramme vi skal gå inn i når vi skal gå ”gjennom portene inn i byen”, inn i det himmelske Jerusalem.

På vår vei til vårt mål har vi lov til å rette vårt blikk mot den herligheten som ligger foran oss for å la vårt liv i Herrens etterfølgelse her være inspirert og ledet av Den hellige Ånd. Vi vil gå i enhet med vår Herre og med hverandre, slik at verden rundt oss kan forstå gjennom vår måte å være på at vi tilhører Herren som er utsendt av Faderen.

Et døgnsnitt har ennå ikke nådd 400 ppm, men det er like før. Nå svinger CO2 andelen noe opp og ned i løpet av året, så årssnittet vil ennå ikke ligge over 400 ppm. Ser man på den neste kurven, ser man hvordan innholdet svinger i løpet av året. Samtidig er det tydelig at stiger jevnt og trutt over tid. Økningen er for tiden over 2 ppm per år:

CO2-innholdet i atmossfæren ligger nå langt over det vi mennesker har levd med. Da innholdet stiger raskere og raskere så lenge vi ikke skjærer utslippet ned på en radikal måte, vil de langsiktige konsekvensene bli verre og verre. Satt i perspektiv, viser den neste kurven CO2-innholdet de siste 800.000 år:

Kurvespissen helt til høyre viser hvor sterkt vi har økt innholdet av CO2 i atmossfæren utover det naturlige. Da den industrielle revolusjonen brøt ut, var innholdet på 280 ppm, nå nærmer det seg 400, det vil si en økning på nærmere 45 %.

Nyere forskning har funnet ut at jorden hadde noe over 400 ppm for rundt 4,5 millioner år siden. Da stod havet opp til 40 meter høyere enn nå og nordområdene var opp til ti grader varmere. Men den gangen økte CO2-innholdet med 10 ppm per 1000 år, mens vi nå slipper ut mer enn 2 ppm per år, med andre ord 200 ganger raskere enn en naturlig økning. Dette vil få alvorlige konsekvenser uten at man idag kan si nøyaktig hva som kan skje. Men det som vi kan regne med er høyere temperaturer, sterkere issmeltning, kraftigere værforandringer osv.

Noen har ment at temperaturenstigningen har flatet ut i den senere tid, men det stemmer egentlig ikke. Av de 13 siste år, har 12 være de varmeste vi har målt. De to siste var de varmeste såkalte kalde år (La niña-effekten) som noen gang er registert, så oppvarmingen går videre. Men det mange overser, er at oppvarmingen skjer i langt større grad i havet enn over land:

Fordelingen av oppvarmingen ser slik ut:

Det burde være innlysende at en slik oppvarming vil føre til store forandringer når det gjelder hav- og luftstrømmer, vind og vær, nedbør og tørke.

For et par dager siden ble det offentliggjort at havene er blitt 30 % surere i gjennomsnitt som følge av dette, med de følger dette vil ha for dyre- og plantelivet i havet. Jeg spør meg om ikke vi selv kommer til å bli påvirket av høyere CO2-konsentrasjoner i luften.

Det er gledelig at noen land har begynt å redusere utslippene, deriblant USA. Det er en viktig begynnelse, men utslippene må skjæres kraftig ned snart for å forhindre for alvorlige konsekvenser av disse. Et skritt vil være å fjerne alle subsidier på olje- og gassproduksjon. Det er viktig at alternative energikilder bli mer konkurransedyktige nå.

Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.

Det er som om Gud åpner seg som en kilde til næring for de troende gjennom Kirkens sakramenter. Gjennom Den hellige Ånds kraft og virke virker Gud på en helt ny måte inn i verden gjennom Kirken. Det er en bevegelse som strømmer ut av Gud for å samle menneskene inn i Gud.

Var det det disiplene hadde forstått? Var det derfor de var så fylt med jublende glede? Herren som var gått, kommer tilbake igjen og igjen og igjen. Uten frykt kan Kirken ved apostlene bryte ut det låste rom i Jerusalem og gå ut i hele verden for å gjøre alle mennesker til Kristi disipler gjennom dåpen.

Burde ikke vi selv være jublende glade over en så stor og ubegripelig Gud som er så full av kjærlighet til oss mennesker? En Gud som skjenker seg selv til oss for vår frelses skyld? Kristus kommer virkelig til oss. Han er usynlig tilstede i vårt fellesskap, han taler til oss gjennom Ordet, han nærer oss med det evige livs brød.

Og ikke bare det. Allerede i dåpen mottar vi Den hellige Ånd, ja, vi er døpt i ham. Den hellige Ånd er det som gjør det mulig for Sønnen å komme til oss. Den hellige Ånd leder Kirken ut i verden i alle himmelretningene til alle folk og den leder Kirken gjennom tiden for at alle mennesker skal kunne finne hjem til Faderen. Det er Treenigheten som utfører det store frelsesverket sammen. Et frelsesverk som springer ut fra personenes innbyrdes kjærlighet.

Kan det finnes noen større kjærlighet enn den Gud er? Er ikke Gud verdt å kaste seg ned for å tilbe?

Temaet er “Oslo i nostalgi og nyrikdom” og viser blikk på byen i to markerte bybilder som viser byens kontraster i vår tid.

Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.

Den freden Herren snakker om og gir, er freden som er i Gud selv, en fred som er i det dype kjærlighetsrommet mellom treenighetens personer, Fader, Sønn og Helligånd. En fred som vokser i hjertet til den som elsker Herren, som akter på hans ord. Den som gjør det blir elsket av Faderen som kommer med Sønnen for å ta bolig i hjertet til personen. Den hellige Ånd blir sendt ut for å undervise den som elsker Gud om alt. Å la seg elske slik av Gud er å tre inn i den sanne freden som Gud er i seg selv. Det er den eneste freden som er verdt å kjempe for.

I lesningen fra Apostlenes gjerninger møter vi en viktig hendelse i Kirkens første tid etter at Herren er vendt hjem til Faderen. Kirkens kall er å være et fredens sted i en fredløs verden. Men på veien må hun løse mange utfordringer ved å la seg lede av Den hellige Ånd, be til ham og lytte til ham. Dette bør skje i den samme freden som Herren skjenker Kirken.

Utfordringen lesningen beretter for oss, er hvordan Kirken skal forholde seg til de hedningene som føler seg tiltrukket til Kirken og som skal leve fredelig sammen med medlemmene fra det gamle, utvalgte folket som nå følger Jesus Kristus.

Apostlene kom sammen i Jerusalem for å diskutere dette og rådslå seg imellom hvordan de skulle sikre et fredelig samliv i Kirken. De kom frem til et kompromiss som bestod i et avkall på begge sider. Hedningene behøver ikke å følge viktige jødiske skikker, slik som omskjæring, men må følge noen få spiseforskrifter og ikke gifte seg ulovlig, som har med ekteskap blant nære slektninger å gjøre.

For oss i dag er dette fjerne ting, men i Kirkens første tid var dette meget aktuelt og førte nok til mange stridigheter og ufred. Men det vi kan lære av dette, er at man av og til må være villig til å gi slipp på avkall på egne posisjoner for at Kristi fred kan leve i Kirken. Uforsonlighet og skyttergravposisjoner har intet med kjærlighet til Kirken eller Kristus å gjøre. I Kristi fred må man lytte til hverandre og tenke over den andre sidens grunner og argumenter.

Men det blir selvfølgelig mer vanskelig når en side i en konflikt ikke akter på Herrens ord ved å gå imot Kirkens lære. Da krever det klokskap og øvelse i den broderlige tilrettevisning i kjærlighet for å gjenskape freden.

Johannes ser i åpenbaringen den hellige by, Jerusalem, stige ned fra himmelen. Den vil være fredens by, det himmelske Jerusalem. Byen hvor det hersker evig fred mellom jødenes gamle testament og de kristnes nye testament.

På buens 12 porter står navnene til Israels 12 stammer, mens de 12 grunnvollene bærer navnene til de 12 apostler.

Så hvordan enn forholdet mellom jøder og kristne er i denne tiden, i den fremtidige evigheten vil det være forsonet og forenet i en helhetlighet. I denne tiden skal vi gjøre alt for å nærme oss denne fremtidige virkeligheten i så stor grad som mulig. Forholdet mellom jøder og kristne må være et forhold preget av en gjensidig kjærlighet.

Freden begynner i den enkeltes hjerte og tiden frem til pinsefesten er tiden for å be Gud om Den hellige Ånds gaver. Vi kan ikke skape den fulle freden alene, men er avhengig at den blir oss gitt som gave. Vi søker ikke den freden som verden gir, men den freden som Herren gir og som springer ut av Guds hjerte.

Freden er noe vi også må be om for vår verden. Det er alt for mange steder hvor der hersker ufred. Menneskeheten lengter etter fred, men samtidig blir den ødelagt mange steder. Hva enn det måtte være av grunner for det, det er ikke i samsvar med Guds vilje for oss mennesker og for vår verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: ”Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre”. Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Herren kaller det ”et nytt bud” fordi i Det gamle testamentets tid fantes det så mange bud. Men dette nye budet var ikke formulert ennå fordi Herren hadde ennå ikke kunnet gi forbildet for nestekjærligheten som er ham selv. Fra nå av trenger man bare å se opp til ham for å kjenne og holde det eneste budet som han gir og som er tilstrekkelig for alt som må gjøres.

Men selv om Herren gir disiplene og gjennom dem oss, et eneste bud, er det selvfølgelig et bud som krever alt helt og fullt av oss. Det er et bud vi hele tiden kan vokse dypere og dypere inn i. Det er et bud vi aldri kan påstå å oppfylle helt ut. Det er et bud som hele tiden viser veien videre for oss. Det sentrale for å leve opp til budets innhold, er å la seg bære og inspirere av det forbildet som Herren selv er. Han sa også til disiplene at ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Det var dette han virkeliggjorde selv. Derfor kan vi forstå Kristi hengivelse i lydighet til Faderen som kjærlighetens objektive form som fornyer kjærlighetens innhold for oss. Det er dette nye som skal styrke oss til å gi vårt eget liv i vår tjeneste for våre neste. Det er å ”elske hverandre”.

Dette nye og eneste budet skal være det som kjennetegner de kristne og som vil sikrer at Kirken vil bestå: ”For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler”. Kun dette og intet annet. Ingen annen egenskap ved Kirken kan overbevise verden om det riktige og nødvendige ved Kristi person og lære.

Kjærligheten som de kristne lever og stråler ut er beviset for at all lære, alle dogmer og moralske forskrifter i hans kirke er sanne.

Kjærlighetsbudet er det som driver disiplene ut i verden slik vi for tiden hører det i Apostlenes gjerninger. Samtidig opplever de at Kirken på sin vei og i sitt oppdrag om å gjøre alle til Herrens disipler møter ”mange trengsler”.

Det skyldes at menneskene ikke er forberedt på å motta dette nye budet. Ofte er de bundet fast til ønsket om egne åndelige og materielle fordeler. Riktignok har de en forestilling og kunnskap om noe som minner om kjærlighet, men denne er ofte preget av selviskhet og er derfor begrenset i sitt rom.

I lesningen hørte vi at Paulus og Barnabas kom tilbake til Antiokia etter en apostolisk reise og forteller om hvordan Gud hadde virket gjennom dem og ”hadde åpnet troens dør for hedningene”.

Å åpne denne døren, å gi avkall på å begrense kjærligheten, er Guds nådes virke. Uten denne nåden kan ikke mennesket overskride sine grenser. Men når døren er åpnet, kan det skride ut av sine egne grenser og inn i kjærlighetens og troens rom. Da tas mennesket inn i denne kjærligheten som strømmer fra Guds hjerte og gjennom de troende inn i verden.

Det er det Kristus ønsker å oppnå med det nye budet om kjærligheten. En ny menneskehet og en ny verden som er bygget opp på kjærligheten som strømmer utfra Guds hjerte. Å leve budet fornyer verden og jordens åsyn. Denne fornyelsen begynner i hver enkelt troendes hjerte som åpner seg for Guds nåde og lar Hans kjærlighets Ånd virke i seg.

Tiden frem til pinse er en tid for å be Gud fylles oss med Den hellige Ånds gaver slik at vi kan være med på å fornye jordens åsyn.

Thomas får høre at Herren er ”veien, sannheten og livet”. Han er veien som går fra Faderen til Faderen. Å følge Herren er å gå til Faderen med og i ham. Det er en vei som er i sannheten. Veien i sannheten er livet. Kristus er vei, sannhet og liv. Livet har han gitt gjennom sin død og oppstandelse. Sannheten har han forkynt og vist ved seg selv.

Som kristne har vi mottatt oppstandelsens gave allerede i dåpen. Dåpen skjenker oss det nye livet i Jesus Kristus og gjør oss til medlemmer av Kirken. Kristus innstiftet Kirken for å skjenke oss et rom hvor vi kan møte ham som ”veien, sannheten og livet”.

Boliger i himmelen viser til en eksistens som kan være analog til vårt liv her. Vi kan derfor tenke oss at den bolig vi skaper her, kan peke hen mot den fremtidige bolig hos Gud. Eller at den fremtidige bolig som er hos Gud, inspirerer oss når vi skaper vår bolig her.

Bolig kan vi tillate oss å forstå bredere enn bare spørsmålet om et hjem. Vi kan utvide begrepet ”bolig” også til å gjelde fellesskap og samfunn, det sted hvor mennesket lever og virker.

Det har vært en klassisk tanke i katolsk teologi at det er forbindelse mellom det himmelske Jerusalem med de evige boliger og det jordiske liv med de forgjengelige boliger på en slik måte at alt det vi gjør av kjærlighet her, går inn i det himmelske Jerusalems boliger.

Inn i den forståelsen kan vi plassere vår tjeneste og nestekjærlighet i Caritas. Vi gjør det for våre neste her og virker samtidig for det fremtidige frelsesrom som ligger foran oss. Det kan bli en enhet som er knyttet sammen gjennom kjærlighetens lys og kraft. Det er en tjeneste som alle kan ta del i, uansett fra hvilket land og kultur en kommer, og som samfunnet må la alle få ta del i.

Forankret i Kirkens sosiallære og fellesskap vil det karitative arbeidet være med på å fornye jordens åsyn og gjøre verden til et mer menneskelig sted å være. En tjeneste bygget på vår Herre Jesus Kristus, er en sann tjeneste som er vei og liv.

Men nå lørdag stoppet jeg endelig på veien fra Kristiansand til Oslo. Da jeg kjørte forbi i ettermiddagssolen, så jeg at i det minste den ene siden av den gamle kirken var godt opplyst av solen, så jeg bestemte meg for å stoppe og ta bilder. Med meg hadde jeg Panasonic GX1 og tok hovedsaklig bilder med Panasonics 20mm F1.7 som tilsvarer 40mm i filmens tid.

Kirken stammer fra 1150-tallet og ble opprinnelig kalt “Skeidis kirkja i Bamblum”. I følge en meget kort artikkel på Wikiepdia, var kirken fire meter lenger enn ruinen er nå. Den skal ha vært den største stenkirken i Telemark.

Kirken sett fra tilgangen

Sørsiden av kirken (satt sammen av 6 foto)

Sett fra sørvest

Hovedportal med dobbel chevronbue og søyler

Detalj fra hovedportalen

Hovedportalen sett fra innsiden

Den andre portalen på sørsiden

Ruinen fra vest

Inngang til restrende kirkerom

Detalj fra muren