I den siste utgaven av Morgenbladet er der en underlig artikkel om Den katolske kirken med tittelen «Paven og hvermann». Den begynner med å beskrive messen etter tradisjonell ritus som feires en gang i måneden i St. Josef som samler en liten gruppe på 32 ifølge artikkelen. Er journalisten klar over at det kanskje går en 4000-5000 i messer i den vanlige ritusen i løpet av en søndag i Oslo? (Bare i St. Olav menighet er det 11-12 messer i St. Olav og St. Josef, samt tre messer i St. Dominikus på en søndag. I tillegg har de tre kirkene tilsammen tre første søndags messer på lørdag aften. Antallet for St. Hallvard ligger mellom seks og syv messer. Da mange av messene er fulle, er ikke tallet grepet ut av luften). Hvorfor skal en så liten krets bli brukt for å si hva?
Hvorfor gikk ikke f.eks. journalisten i den engelske messen kl. 18.00 søndag i St. Olav for å oppleve folkelig katolisisme? Artikkelen virker som om den er helt ukjent med katolsk virkelighet. Det skrives om konsilet « … at messen skulle revideres og heretter burde holdes på lokale språk.» Men dersom man leser konsilets dokument om fornyelsen av liturgien «Sacrosanctum Concilium» (SC) fra 1963, ser man at bare den første halvdelen av denne bisetningen er korrekt.
Om fornyelsen av liturgien, sier konsilet i SC: «Ved fornyelsen av liturgien skal man (derfor) overholde følgende generelle regler:
34. Ritene skal oppvise en nobel enkelhet, være klare og kortfattede, og unngå unødige gjentagelser; de skal ligge innenfor de troendes fatteevne; og i alminnelighet ikke trenge mange forklaringer.
35. For at den indre sammenheng mellom ord og handling i liturgien skal tre klart frem, forordnes følgende:
1) En rikere, mer variert og mer egnet lesning av den Hellige Skrift innføres.
2) Ettersom prekenen er en del av den liturgiske handling, skal det best egnede sted for den noteres også i rubrikkene, i samsvar med hva hver enkelt ritus tillater. Og forkynnelsens tjeneste skal oppfylles trofast .og riktig. Den skal da først og fremst øse av den Hellige Skrifts og liturgiens kilder, siden den er forkynnelsen av Guds storverk i frelseshistorien. Det vil si, i Kristi mysterium, som alltid er virksomt til stede iblant oss, og da først og fremst i feiringen av liturgien.
Liturgireformen samsvarer nok i meget med det. Men om språket sier Konsilet derimot i SC 36 § 1. «Bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter» og deretter § 2. «Ettersom det imidlertid, såvel i messen som i sakramentsforvaltningen og øvrige deler av liturgien, ikke sjelden kan være til stor nytte for folket at morsmålet blir anvendt, kan man gi dette en større plass, særlig i lesningene og i formaningene, i enkelte bønner og sanger, i samsvar med de regler som fastsettes i de følgende kapitler for hvert enkelt av liturgiens områder.
….
54. Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon.
En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem.»
Det er altså ikke på noen måte imot Konsilets intensjon at de troende er kjent med latin som liturgisk språk. Det er tvertimot ønskelig, noe man nøkternt kan fastslå at den etterkonsiliære kirke ikke har vært trofast mot. Norge er i så måte et hederlig unntak mer i tråd med Konsilets intensjon hvor faste ledd i messen ofte synges på latin.
Et annet tema i artikkelen er det moderne. Vi blir bedt om å slutte med den «evinnelige demoniseringen av den moderne verden«. Det er ikke en demonisering det er snakk om, men å peke på problemer ved den moderne verden som i høy grad utgjør en stor trussel for mennesket og dets person. Noen av problemområdene som kan nevnes er: abort, eutanasi, kunstig befruktning, eksperimentering med livet, samboerskap, seksualitet utenfor ekteskapet, homofilt samliv, skilsmisse, konsumisme, materialisme, relativisme, kapitalisme, miljørasering, utsletting av arter, klimakatastrofe, sult, krig, ressursbruk, ressursfordeling og teller vi med modernismens stebarn Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot m.fl., er det kanskje ikke så rart at Den katolske kirke tillater seg å stille sine spørsmål til det moderne. Kirken er grunnlagt av Jesus Kristus og må utifra sin trofasthet til ham og hans lære, nødvendigvis innta en posisjon som hegner om personen og livet. Alt annet ville være forræderi. Det er godt for verden at der er noen som tillater seg å ha et annet ståsted. Det dreier seg jo om kjærlighet, ikke noe annet. Men ikke hvilken som helst kjærlighet, men den som Kristus er, som ved å gi sitt liv for sine venner, har utvist den største kjærligheten (jfr. Joh 15,13).
P. Arne Marcos Blogg 